Alle tollere og syndere nærmet seg for å høre ham.

Fariseerne og de skriftlærde klaget og sa: 'Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.'

Så fortalte Han dem denne lignelsen:

Hvilket menneske blant dere, som har hundre sauer og mister én av dem, vil ikke forlate de nittini i ørkenen og gå etter den som er tapt, til han finner den?

Og når han har funnet den, legger han den på skuldrene sine med glede.

Når han kommer hjem, kaller han sammen vennene og naboene sine og sier til dem: 'Gled dere med meg, for jeg har funnet min sau som var tapt.'

Jeg sier dere, på samme måte vil det være større glede i himmelen over én synder som omvender seg, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.

Eller hvilken kvinne, som har ti sølvmynter, hvis hun mister én mynt, vil ikke tenne en lampe, feie huset og lete nøye til hun finner den?

Og når hun har funnet den, kaller hun sammen vennene og naboene sine og sier: 'Gled dere med meg, for jeg har funnet mynten som jeg mistet.'

På samme måte, sier jeg dere, vil det være glede blant Guds engler over én synder som omvender seg.

Han fortalte også: 'En mann hadde to sønner.

Den yngste av dem sa til faren: 'Far, gi meg den delen av eiendommen som tilhører meg.' Og faren delte eiendommen mellom dem.

Ikke mange dager senere samlet den yngste sønnen sammen alt sitt og dro til et land langt borte, og der sløste han bort eiendommen sin med et utsvevende liv.

Da han hadde brukt opp alt, kom det en stor hungersnød i det landet, og han begynte å lide nød.

Han gikk og holdt til hos en av innbyggerne i det landet, som sendte ham ut på markene sine for å gjete svin.

Han ønsket å fylle magen med det belgene som svinene spiste, men ingen ga ham noe.

Da kom han til seg selv og sa: 'Hvor mange leiefolk hos min far har rikelig med mat, mens jeg går til grunne av sult her!

Jeg vil stå opp og gå til min far og si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg.

Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn. Gjør meg som en av leiefolkene dine.'

Han sto opp og dro til faren sin. Men da han ennå var langt borte, så faren ham, og han fikk medlidenhet med ham, løp til ham, falt ham om halsen og kysset ham.

Sønnen sa til ham: 'Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.'

Men faren sa til tjenerne sine: 'Skynd dere! Ta fram den beste kledningen og gi ham den på. Sett en ring på hånden hans og sko på føttene hans.

Hent gjøkalven og slakt den, så skal vi spise og feire.

For denne sønnen min var død, men lever igjen; han var tapt, men er funnet.' Og de begynte å feire.

Den eldste sønnen hans var ute på markene. Da han kom nær huset, hørte han musikk og dans.

Han kalte til seg en av tjenerne og spurte hva dette var.

Tjeneren sa til ham: 'Din bror er kommet, og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.'

Da ble han sint og ville ikke gå inn. Men faren kom ut og prøvde å overtale ham.

Han svarte faren: 'Se, så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg overtrådt dine befalinger, men du har aldri gitt meg en kje for å feire med vennene mine.

Men så snart denne sønnen din, som har sløst bort eiendommen din sammen med skjøger, kommer hjem, slakter du gjøkalven for ham.'

Men faren sa til ham: 'Mitt barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt.

Men nå burde vi feire og glede oss, for din bror var død og lever igjen; han var tapt og er funnet.'