Det skjedde i de dager at det gikk ut et bud fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall.

Denne første innskrivning ble holdt mens Kyrenius var landshøvding i Syria.

Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.

Josef dro da opp fra byen Nasaret i Galilea til Judea, til Davids by som heter Betlehem, fordi han var av Davids hus og ætt.

Han dro dit for å la seg innskrive sammen med Maria, sin forlovede, som var med barn.

Mens de var der, kom tiden da hun skulle føde.

Hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke plass til dem i herberget.

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin.

Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble meget forferdet.

Men engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede som skal bli for hele folket.

I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren.

Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.

Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:

Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag.

Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: La oss gå til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort oss.

De skyndte seg av sted og fant Maria og Josef, og barnet som lå i krybben.

Da de så det, fortalte de om det som var blitt sagt dem om dette barnet.

Alle som hørte det, undret seg over det gjeterne fortalte dem.

Men Maria tok vare på alt dette og grunnet på det i sitt hjerte.

Gjeterne vendte så tilbake, mens de lovpriste og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.

Da åtte dager var gått og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, som engelen hadde gitt ham før han blev unnfanget i mors liv.

Og da tiden var inne for deres renselse etter Moseloven, brakte de ham opp til Jerusalem for å fremstille ham for Herren,

slik det står skrevet i Herrens lov: Alt av mannkjønn som åpner morsliv, skal kalles hellig for Herren.

De skulle også ofre et par turtelduer eller to dueunger, slik det er foreskrevet i Herrens lov.

I Jerusalem var det en mann som het Simeon. Han var from og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den Hellige Ånd var over ham.

Det var åpenbart for ham ved Den Hellige Ånd at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens Messias.

Han kom til tempelet, drevet av Ånden, og da foreldrene brakte Jesus-barnet inn for å gjøre med ham som skikken var etter loven,

tok han barnet i armene sine og lovpriste Gud og sa:

Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord.

For mine øyne har sett din frelse,

som du har beredt for alle folks åsyn,

et lys til åpenbaring for hedningene og en herlighet for ditt folk Israel.

Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham.

Simeon velsignet dem og sa til Maria, hans mor: Se, denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt.

Ja, også ditt eget hjerte skal bli gjennomboret av et sverd. Slik skal mange hjertes tanker bli åpenbart.

Det var også en profetinne, Anna, Fanuel-datter, av Asjers stamme. Hun var langt kommet i årene. Hun hadde levd med sin mann i syv år etter sitt jomfruskap,

og hadde nå vært enke i åttifire år. Hun vek ikke fra tempelet, men tjente Gud med faste og bønn natt og dag.

I denne stund kom hun til, og hun lovpriste Gud og talte om barnet til alle som ventet på Jerusalems forløsning.

Da de hadde fullført alt som var foreskrevet i Herrens lov, vendte de tilbake til Galilea, til sin by Nasaret.

Og barnet vokste og ble sterkt, fylt med visdom. Og Guds nåde var over ham.

Hans foreldre dro hvert år til Jerusalem for påskefesten.

Da Jesus var tolv år gammel, dro de opp til festen, som de pleide.

Da de hadde fullført festdagene og vendte hjem, ble Jesus, barnet, igjen i Jerusalem uten at Josef og hans mor visste det.

De trodde han var med i reisefølget og gikk en dagsreise, og de begynte å lete etter ham blant slektninger og kjente.

Men da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem for å lete etter ham.

Etter tre dager fant de ham i tempelet, der han satt blant lærerne og både hørte på dem og spurte dem.

Alle som hørte ham, undret seg meget over hans forstand og svar.

Da de så ham, ble de forundret, og hans mor sa til ham: Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg med smerte.

Han sa til dem: Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?

Men de forstod ikke det han sa til dem.

Så ble han med dem ned, og kom til Nasaret, og var lydig mot dem. Hans mor gjemte alle disse ordene i sitt hjerte.

Og Jesus vokste i visdom og alder og i velvilje hos Gud og mennesker.