Det hendte deretter at Jesus reiste gjennom byer og landsbyer, forkynte og brakte det gode budskap om Guds rike. De tolv disiplene var med ham.

Noen kvinner som hadde blitt helbredet fra onde ånder og sykdommer, fulgte også ham. Blant dem var Maria, som ble kalt Magdalena, som hadde blitt befridd fra syv demoner,

samt Johanna, kona til Kusa, Herodes' forvalter, Susanna og mange andre. Disse kvinnene forsørget dem med det de eide.

Mange mennesker samlet seg om ham, og da folk fra byene kom til ham, sa han i en lignelse:

"En såmann gikk ut for å så sitt frø. Mens han sådde, falt noe av frøet på veikanten; det ble tråkket ned, og himmelens fugler åt det opp.

Noe falt på steingrunn, og da det vokste opp, visnet det bort fordi det ikke hadde fuktighet.

Noe falt blant torner, og tornene vokste opp sammen med det og kvalte det.

Noe falt i god jord, og det vokste opp og bar frukt, hundrefold. Da han hadde sagt dette, ropte han: Den som har ører å høre med, la ham høre!"

Disiplene spurte ham hva denne lignelsen betydde.

Han svarte: "Dere er gitt å kjenne Guds rikes mysterier, men de andre får det gjennom lignelser, for at de skal se uten å oppfatte og høre uten å forstå.

Dette er betydningen av lignelsen: Frøet er Guds ord.

De ved veikanten er de som hører ordet, men så kommer djevelen og tar bort ordet fra deres hjerter så de ikke skal tro og bli frelst.

De på berggrunnen er de som tar imot ordet med glede når de hører det, men de har ingen rot. De tror for en tid, men i prøvelsens stund faller de fra.

Det som falt blant torner er de som har hørt, men som kveles av bekymringer, rikdommens bedrag og livets nytelser, så det ikke bærer fullmoden frukt.

Men det i god jord er de som hører ordet i et ærlig og godt hjerte, holder fast ved det og bærer frukt med utholdenhet.

"Ingen tenner en lampe og dekker den med et kar eller setter den under en seng, men setter den på en holder så de som kommer inn, kan se lyset.

For ingenting er skjult som ikke skal bli synlig, og ingenting er gjemt som ikke skal bli kjent og komme for dagen.

Se derfor til hvordan dere hører; for den som har, til ham skal det gis, og den som ikke har, fra ham skal også det han tror han har, bli tatt bort."

Hans mor og brødre kom så til ham, men på grunn av folkemengden klarte de ikke å nå frem til ham.

Noen kom og sa: "Din mor og dine brødre står utenfor og vil møte deg."

Han svarte: "Min mor og mine brødre er de som hører Guds ord og gjør etter det."

En dag steg Jesus og hans disipler om bord i en båt, og han sa til dem: "La oss dra over til den andre siden av sjøen." Så la de fra land.

Mens de seilte, sovnet han. En sterk storm kom ned over sjøen, og båten begynte å bli fylt med vann, så de var i fare.

De gikk bort og vekket ham og sa: "Mester, mester, vi går under!" Han reiste seg og truet vinden og stormen; de la seg, og det ble stille.

Han sa til dem: "Hvor er deres tro?" Overveldet av frykt og beundring sa de til hverandre: "Hvem er da dette, som til og med befaler vind og vann, og de adlyder ham?"

Så seilte de til området rundt Gerasenernes land, som ligger rett overfor Galilea.

Da Jesus steg i land, møtte han en mann fra byen som hadde vært besatt av demoner i lang tid. Han brukte ikke klær og bodde ikke i hus, men i gravhuler.

Da han så Jesus, ropte han høyt, falt ned for ham og sa med høy røst: "Hva har jeg med deg å gjøre, Jesus, du Den Høyestes Sønn? Jeg ber deg, ikke pine meg!"

For Jesus hadde befalt den urene ånden å fare ut av mannen. Mange ganger hadde den grepet ham, og han ble bundet med lenker og fotjern, men brøt båndene og ble drevet ut i ødemarkene av de onde åndene.

Jesus spurte ham: "Hva er navnet ditt?" Han svarte: "Legion", for mange demoner hadde gått inn i ham.

De bønnfalt Jesus om ikke å befale dem å dra ned i avgrunnen.

Det var en stor flokk svin som beitet på fjellet. Demonene ba Jesus om å la dem gå inn i svinene, og han tillot det.

Da demonene forlot mannen, gikk de inn i svinene, og hele flokken stormet ned over stupet og ut i sjøen og druknet.

De som gjette svinene, så hva som skjedde, og rømte. De fortalte om det i byen og på landsbygda.

Folk kom ut for å se hva som hadde skjedd, og ble forferdet da de fant mannen som demonene hadde forlatt, sittende ved Jesu føtter, påkledd og ved sans og samling.

De som hadde vært øyenvitner, fortalte folket hvordan den besatte mannen var blitt helbredet.

Da ble hele mengden i området omkring Gerasenernes land grepet av frykt, og de ba Jesus om å dra bort fra dem. Så steg han om bord i båten og dro tilbake.

Mannen som demonene hadde forlatt, bønnfalt Jesus om å få være med ham, men Jesus sendte ham bort og sa:

"Gå hjem til dine og fortell om alt Gud har gjort for deg." Så gikk han og forkynte over hele byen hva Jesus hadde gjort for ham.

Da Jesus kom tilbake, tok folkemengden imot ham, for alle ventet på ham.

Da kom en mann ved navn Jairus, som var leder i synagogen. Han kastet seg ned for Jesu føtter og ba ham komme til sitt hus,

for han hadde en eneste datter, omkring tolv år gammel, og hun lå for døden. Mens Jesus var på vei, presset folkemengden seg om ham.

En kvinne som hadde hatt blødninger i tolv år uten å finne helbredelse hos noen, nærmet seg ham bakfra.

Hun rørte ved kanten av hans kappe, og straks stanset blødningene.

Jesus spurte: "Hvem var det som rørte ved meg?" Da ingen svarte, sa Peter og de som var med ham: "Mester, folkemengden presser seg omkring deg og trenger seg på, og du spør hvem som rørte ved deg?"

Men Jesus sa: "Noen rørte ved meg, for jeg kjente at en kraft gikk ut fra meg."

Kvinnen forsto at hun ikke kunne skjule seg. Skjelvende kom hun fram og falt ned for ham. I nærvær av alle menneskene fortalte hun hvorfor hun hadde rørt ved ham, og hvordan hun straks var blitt helbredet.

Da sa Jesus til henne: "Datter, din tro har frelst deg. Gå i fred."

Mens han ennå talte, kom noen fra synagogeforstanderens hus og sa: "Din datter er død. Ikke bry Læreren mer."

Men Jesus hørte det og svarte: "Frykt ikke! Bare tro, så skal hun bli frelst."

Da han kom til huset, lot han ingen gå inn med seg, unntatt Peter, Johannes, Jakob og barnets far og mor.

Alle gråt og klaget over henne, men Jesus sa: "Gråt ikke! Hun er ikke død, hun sover."

De lo av ham, for de visste at hun var død.

Men han tok hennes hånd og ropte: "Barn, stå opp!"

Hennes ånd vendte tilbake, og hun reiste seg straks. Så befalte han at de skulle gi henne noe å spise.

Hennes foreldre var lamslått, men han forbød dem å fortelle noen hva som hadde hendt.