Så dro han derfra og kom til sin hjemby; og disiplene hans fulgte ham.

Da det ble sabbat, begynte han å undervise i synagogen. Mange som hørte ham, var forbløffet og sa: «Hvor har han dette fra? Hva er det for en visdom som er gitt ham, siden slike mektige gjerninger skjer ved hans hender?

Er ikke dette tømmermannen, Marias sønn, og bror til Jakob, Joses, Judas og Simon? Bor ikke søstrene hans her hos oss?» Og de tok anstøt av ham.

Men Jesus sa til dem: «En profet blir ikke foraktet noe annet sted enn i sin egen hjemby og blant sine slektninger og i sitt eget hus.»

Og han kunne ikke gjøre noen mektige gjerninger der, bortsett fra at han la hendene på noen få syke og helbredet dem.

Han undret seg over deres vantro. Så gikk han omkring i landsbyene og underviste.

Han kalte til seg de tolv og begynte å sende dem ut to og to, og han ga dem makt over de urene åndene.

Han påla dem å ikke ta med seg noe på veien, bortsett fra en stav; ikke brød, ikke veske, ikke penger i beltet,

men å ha på seg sandaler og ikke ta med to kjortler.

Han sa også til dem: «Når dere kommer inn i et hus, så bli der til dere drar videre.

Og hvis noen ikke tar imot dere eller hører på dere, så gå bort derfra, rist støvet av føttene deres som et vitnesbyrd mot dem.»

Så dro de ut og forkynte at folk skulle omvende seg.

De drev ut mange onde ånder, og de salvet mange syke med olje og helbredet dem.

Kong Herodes hørte om dette, for Jesu navn hadde blitt kjent. Noen sa: «Døperen Johannes er stått opp fra de døde, og derfor virker disse kreftene i ham.»

Andre sa: «Det er Elia.» Andre sa: «Det er en profet, som en av profetene.»

Men da Herodes hørte det, sa han: «Johannes, han som jeg halshugget, er stått opp fra de døde.»

For Herodes hadde latt Johannes arrestere og binde i fengsel på grunn av Herodias, hans bror Filips kone, som han hadde giftet seg med.

For Johannes hadde sagt til Herodes: «Det er ikke lov for deg å ha din brors kone.»

Herodias bar nag til ham og ville drepe ham, men hun kunne ikke gjøre det.

For Herodes fryktet Johannes og visste at han var en rettferdig og hellig mann, og han beskyttet ham. Når han hørte ham, var han meget forvirret, men han likte å høre på ham.

Men så kom det en beleilig dag da Herodes, på sin fødselsdag, holdt et gjestebud for sine høytstående embetsmenn, militære ledere og de ledende menn i Galilea.

Da datteren til Herodias kom inn og danset, likte Herodes og de som satt til bords med ham dette. Kongen sa til piken: «Be om hva du vil, og jeg skal gi deg det.»

Og han sverget til henne: «Hva du enn ber om, skal jeg gi deg, selv om det er halve kongeriket mitt.»

Hun gikk ut og spurte sin mor: «Hva skal jeg be om?» Hun svarte: «Hodet til Johannes døperen.»

Straks skyndte hun seg inn til kongen og framførte sitt ønske: «Jeg ønsker at du straks gir meg på et fat hodet til Johannes døperen.»

Kongen ble meget bedrøvet, men på grunn av sine eder og de som satt til bords, ville han ikke avvise henne.

Straks sendte han en av livvaktene og befalte at Johannes’ hode skulle hentes. Mannen gikk og halshugget Johannes i fengselet,

brakte hodet på et fat og ga det til piken, og pikens ga det til sin mor.

Da Johannes’ disipler fikk høre om dette, kom de og hentet liket og la det i en grav.

Apostlene samlet seg hos Jesus og fortalte ham alt de hadde gjort og lært.

Han sa til dem: «Kom med meg til et øde sted, hvor vi kan være alene, og hvil dere litt.» For mange kom og gikk, så de ikke engang fikk tid til å spise.

Så dro de bort i båten til et øde sted for å være alene.

Men folk så dem dra av sted og mange gjenkjente dem. De løp til fots fra alle byene og kom fram før dem.

Da Jesus gikk i land, så han en stor folkemengde. Han fikk inderlig medfølelse med dem, for de var som sauer uten hyrde. Han begynte da å lære dem mange ting.

Da dagen var langt på vei, kom disiplene til ham og sa: «Stedet her er øde, og det er alt blitt sent.

Send dem bort, så de kan gå til gårdene og landsbyene rundt omkring og kjøpe seg noe å spise.»

Men han svarte og sa til dem: «Dere skal gi dem noe å spise.» De sa til ham: «Skal vi gå og kjøpe brød for to hundre denarer og gi dem å spise?»

Han sa til dem: «Hvor mange brød har dere? Gå og se!» Da de hadde funnet ut av det, sa de: «Fem brød og to fisker.»

Da befalte han dem å få alle til å sitte gruppevis på det grønne gresset.

De satte seg ned, gruppevis, noen på hundre og noen på femti.

Jesus tok de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen, velsignet og brøt brødene, og ga dem til disiplene for å sette fram for folket. Han delte også de to fiskene mellom dem alle.

Alle spiste og ble mette.

De samlet opp tolv kurver fulle med stykker av brød og fisk.

De som spiste brødene, var fem tusen menn.

Straks etterpå fikk Jesus disiplene til å gå i båten og dra over til Betsaida på den andre siden, mens han selv sendte folkemengden bort.

Da han hadde tatt farvel med dem, gikk han opp i fjellet for å be.

Da kvelden kom, var båten midt på sjøen, og han var alene på land.

Han så at de slet med å ro, for vinden var imot dem. I den fjerde nattevakten kom han til dem gående på sjøen, og han ville gå forbi dem.

Da de så ham gå på sjøen, trodde de det var et gjenferd og skrek,

for alle så ham og ble redde. Men han snakket straks med dem og sa: «Vær ved godt mot! Det er meg. Frykt ikke!»

Han gikk opp i båten til dem, og vinden stilnet. De ble helt forbløffet og undret seg meget.

For de hadde ikke forstått noe av brødunderet, men hjertene deres var forherdet.

Da de var kommet over, la de til land ved Gennesaret og gikk i land.

Straks de var kommet ut av båten, kjente folk ham igjen,

De løp rundt i hele distriktet og begynte å bære de syke på bårene til stedene hvor de hørte han var.

Hvor han enn kom, i landsbyer, byer eller på landsbygda, la de de syke på torgene og bad om lov til å få røre ved kanten av kappen hans. Og alle som rørte ved ham, ble helbredet.