¶Og jeg så en annen stor engel komme ned fra himmelen, kledd i en sky. Det var en regnbue over hodet hans, ansiktet hans var som solen, og føttene hans var som ildsøyler.

Han holdt en liten åpen bok i hånden. Han satte sin høyre fot på havet og sin venstre på jorden,

og ropte med høy røst, som når en løve brøler. Da han ropte, talte de sju tordenene sine stemmer.

Da de sju tordenene hadde talt, var jeg i ferd med å skrive. Men jeg hørte en røst fra himmelen som sa: «Forsegl det de sju tordenene har talt, og skriv det ikke ned.»

Engelen som jeg så stå på havet og på jorden, løftet sin høyre hånd mot himmelen

og sverget ved ham som lever i evighetens evigheter, han som skapte himmelen og alt som er i den, jorden og alt som er på den, og havet og alt som er i det, og sa: «Det skal ikke lenger være noen tid.»

Men i de dagene når den sjuende engelen er i ferd med å blåse i basunen, skal Guds mysterium bli fullført, slik han har forkynt for sine tjenere profetene.

Røsten jeg hørte fra himmelen, talte igjen til meg og sa: «Gå og ta den åpne lille boken fra hånden til engelen som står på havet og jorden.»

Så gikk jeg til engelen og sa til ham: «Gi meg den lille boken.» Han sa til meg: «Ta den og spis den opp. Den vil gjøre magen din bitter, men i munnen din vil den være søt som honning.»

Jeg tok den lille boken fra hånden til engelen og spiste den opp. I munnen min var den søt som honning, men da jeg hadde spist den, ble magen min bitter.

Da sa han til meg: «Du må igjen profetere om mange folk, nasjoner, språk og konger.»