Hva skal vi da si søkte Abraham, vår far, etter med tanke på kjødet?

For hvis Abraham ble rettferdiggjort av gjerninger, har han noe å rose seg av, men ikke overfor Gud.

For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet.

Men for den som arbeider, regnes ikke lønnen som nåde, men som noe skyldig.

Men for den som ikke arbeider, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, blir hans tro regnet til rettferdighet.

Slik også David sier om den velsignelse som kommer over mennesket, som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger:

Salige er de som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult.

Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd.

Er denne velsignelse da bare for de omskårne, eller også for de uomskårne? For vi sier at Abraham ble troen regnet til rettferdighet.

Hvordan ble det da tilregnet? Mens han var omskåret eller uomskåret? Ikke mens han var omskåret, men mens han var uomskåret.

Og han mottok tegnet av omskjærelse som et segl på den rettferdighet av troen han hadde mens han var uomskåret, for at han skulle være far til alle de som tror, selv om de er uomskårne, for at rettferdigheten også skal bli regnet til dem.

Og far for de omskårne, for de som ikke bare er omskårne, men som også følger i sporene etter den tro som vår far Abraham hadde mens han var uomskåret.

For løftet om at han skulle bli arving til verden, var ikke gitt Abraham eller hans ætt gjennom loven, men gjennom rettferdighet av tro.

For hvis de som er av loven er arvinger, da er troen gjort verdiløs og løftet til intet.

For loven virker vrede, men der det ikke er noen lov, er det heller ingen overtredelse.

Derfor er det av tro, for at det skal være av nåde, slik at løftet kan være sikkert for hele ætten, ikke bare for den som er av loven, men også for den som er av Abrahams tro, som er far til oss alle.

(Som det er skrevet: Jeg har gjort deg til far for mange folk.) Foran Gud som han trodde på, som levendegjør de døde og kaller på det som ikke er som om det var.

Han trodde mot håpet, på håpet, for at han skulle bli far til mange folk, etter det som var sagt: Så skal din ætt bli.

Og uten å svekke seg i troen, så han ikke på sitt eget legeme, som allerede var uten kraft – han var omkring hundre år gammel – eller på Saras morslivs død.

Han vaklet ikke i vantro mot Guds løfte, men ble styrket i troen, og han gav Gud ære.

Og han var overbevist om at det som Gud har lovet, det er han også i stand til å gjøre.

Derfor ble det også regnet ham til rettferdighet.

Men det ble ikke skrevet for hans skyld alene at det ble tilregnet ham,

men også for vår skyld, fordi det skal bli tilregnet oss som tror på ham som oppvakte Jesus vår Herre fra de døde,

han som ble overgitt for våre overtredelser og oppreist for vår rettferdiggjørelse.