Jeg taler sannhet i Kristus, jeg lyver ikke, min samvittighet vitner sammen med meg i Den Hellige Ånd,

At jeg har stor sorg og uopphørlig smerte i mitt hjerte.

For jeg skulle ønske at jeg selv var forbannet og adskilt fra Kristus for mine brødre, mine slektninger etter kjødet:

De er israelitter; dem tilhører barnekåret, herligheten, paktene, lovgivningen, gudstjenesten og løftene.

Dem tilhører fedrene, og fra dem, etter kjødet, er Kristus, som er over alle, Gud velsignet i evighet. Amen.

Men det er ikke slik at Guds ord har slått feil. For ikke alle som stammer fra Israel, er Israel;

Heller ikke er de alle barn fordi de er Abrahams ætt; men: I Isak skal din ætt bli kalt.

Det vil si, de som er kjødelige barn, er ikke Guds barn; men løftets barn regnes som ætt.

For løftets ord er dette: Ved denne tid skal jeg komme, og Sara skal ha en sønn.

Ikke bare dette, men også Rebekka unnfanget ved én, vår far Isak.

(For før de var født og hadde gjort verken godt eller ondt, for at Guds hensikt etter utvelgelse skulle stå fast,

ikke på grunn av gjerninger, men på grunn av Ham som kaller,) ble det sagt til henne: Den eldste skal tjene den yngste.

Som det står skrevet: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg.

Hva skal vi da si? Er det urettferdighet hos Gud? Slett ikke!

For Han sier til Moses: Jeg vil vise barmhjertighet mot hvem jeg vil vise barmhjertighet, og jeg vil ha medynk med hvem jeg vil ha medynk.

Så er det da ikke av den som vil, heller ikke av den som løper, men av Gud som viser miskunn.

For Skriften sier til Farao: Nettopp for dette har jeg oppreist deg, for at jeg skal vise min kraft i deg, og for at mitt navn skal forkynnes over hele jorden.

Så viser Han da barmhjertighet mot hvem Han vil, og forherder hvem Han vil.

Du vil da si til meg: Hvorfor klandrer Han oss fremdeles? For hvem kan stå imot Hans vilje?

Men hvem er du, menneske, som taler tilbake til Gud? Skal verket si til den som formet det: Hvorfor gjorde du meg slik?

Eller har ikke pottemakeren makt over leiret, til å lage av samme masse et kar til ære og et annet til vanære?

Hva om Gud, idet han ville vise sin vrede og gjøre sin kraft kjent, bar over med stor tålmodighet de vredens kar som var gjort ferdig til ødeleggelse,

og for å gjøre kjent sin herlighets rikdom over miskunnhetens kar, som Han forut hadde gjort ferdig til herlighet,

oss som Han også kalte, ikke bare fra jødene, men også fra hedningene?

Som Han også sier hos Hosea: Jeg vil kalle dem for mitt folk som ikke var mitt folk, og den ikke elskede for den elskede.

Og det skal skje på det sted hvor det ble sagt til dem: Dere er ikke mitt folk; der skal de bli kalt Den levende Guds barn.

Jesaja roper også ut for Israel: Om tallet på Israels barn skulle være som havets sand, bare en rest skal bli frelst.

For Herren skal utføre sitt ord på jorden, og gjøre det raskt og ende det.

Som Jesaja forutså: Om ikke Herren, hærskarenes Gud, hadde etterlatt oss avkom, skulle vi ha blitt som Sodoma og vært lik Gomorra.

Hva skal vi da si? At hedningene, som ikke søkte etter rettferdighet, har oppnådd rettferdighet, ja rettferdigheten som er av tro.

Men Israel, som søkte rettferdighetens lov, oppnådde ikke rettferdighetens lov.

Hvorfor? Fordi det ikke skjedde ved tro, men som av gjerninger. De snublet over snublesteinen,

som det står skrevet: Se, jeg legger i Sion en snublestein og en anstøtsklippe, og den som tror på den, skal ikke bli til skamme.