For dere vet jo, brødre, at vårt besøk hos dere ikke har vært forgjeves.

Men selv etter at vi hadde lidd og blitt mishandlet, som dere vet, i Filippi, hadde vi mot i vår Gud til å forkynne Guds evangelium for dere, til tross for stor motstand.

For vår formaning kom ikke fra vilfarelse eller urenhet, og heller ikke med svik.

Men som vi er funnet verdige av Gud til å bli betrodd evangeliet, slik taler vi, ikke for å behage mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter.

For vi brukte aldri smigrende ord, som dere vet, heller ikke falske påskudd for grådighet; Gud er vårt vitne.

Heller ikke søkte vi ære fra mennesker, verken fra dere eller fra andre,

selv om vi som Kristi apostler kunne ha vært til byrde for dere. Men vi var milde blant dere, som en mor som ømt pleier sine egne barn.

Slik ble vi glade i dere, og vi var velvillige til å dele med dere ikke bare Guds evangelium, men også våre egne liv, fordi dere var blitt kjære for oss.

Dere husker jo, brødre, vårt strev og vår møye. For natt og dag arbeidet vi for ikke å være til byrde for noen av dere, og vi forkynte Guds evangelium for dere.

Dere er vitner, og Gud også, på hvor hellig, rett og ulastelig vi oppførte oss blant dere som tror.

Som dere vet, som en far gjør med sine egne barn,

oppmuntret, trøstet og formante vi hver enkelt av dere, til å leve verdig for Gud, som kaller dere til sitt rike og sin herlighet.

For dette takker vi også Gud uten opphør, fordi da dere mottok Guds ord som dere hørte fra oss, tok dere imot det, ikke som menneskers ord, men, slik det virkelig er, som Guds ord, som virker i dere som tror.

For dere, brødre, har blitt etterlignere av Guds menigheter i Judea, som er i Kristus Jesus. For dere har også lidd det samme av deres egne landsmenn som de gjorde av jødene,

de som drepte Herren Jesus og deres egne profeter og jaget oss bort, og som ikke behager Gud og er imot alle mennesker,

hindrer oss i å tale til hedningene for at de skal bli frelst. Dermed fyller de alltid sine synder fullt, og vreden har nådd dem til det ytterste.

Men vi, brødre, som ble skilt fra dere for en kort tid, bare i nærvær, ikke i hjerte, lengtet enda mer ivrig etter å se dere ansikt til ansikt.

Derfor ville vi komme til dere – jeg, Paulus, mer enn én gang – men Satan hindret oss.

For hvem er vårt håp, glede eller krans av stolthet? Er ikke dere det, foran vår Herre Jesus ved hans komme?

For dere er vår herlighet og vår glede.