Han kom til Derbe og Lystra. Der var det en disippel ved navn Timoteus, sønn av en troende jødisk kvinne og en gresk far.

Han hadde et godt vitnesbyrd hos brødrene i Lystra og Ikonium.

Paulus ønsket at han skulle bli med ham. Derfor omskar han ham på grunn av jødene som bodde i de områdene, for alle visste at hans far var greker.

Mens de dro gjennom byene, overleverte de forordningene bestemt av apostlene og de eldste i Jerusalem, for dem å følge.

Så ble menighetene styrket i troen og vokste daglig i antall.

Da de hadde reist gjennom Frygia og det galatiske område, ble de hindret av Den Hellige Ånd fra å forkynne ordet i Asia.

Da de kom like ved Mysia, prøvde de å dra til Bitynia, men Ånden tillot dem ikke.

De passerte deretter forbi Mysia og dro ned til Troas.

Om natten fikk Paulus et syn; en mann fra Makedonia sto foran ham og ba: «Kom over til Makedonia og hjelp oss!»

Da han hadde sett synet, forsøkte vi straks å dra over til Makedonia, da vi forsto at Herren hadde kalt oss for å forkynne evangeliet der.

Så seilte vi fra Troas og dro rett til Samothrake, og neste dag til Neapolis.

Derfra dro vi til Filippi, som er en by i første del av Makedonia, en koloni. Vi ble der i noen dager.

På sabbaten gikk vi ut av byen til en elv, hvor vi visste at det var et bønnested, og vi satte oss ned og talte til kvinnene som var samlet der.

En kvinne ved navn Lydia, en purpurhandler fra byen Thyatira, som tilba Gud, lyttet. Herren åpnet hjertet hennes, så hun ga akt på det som ble sagt av Paulus.

Da hun og hennes husstand var blitt døpt, ba hun oss: «Hvis dere mener at jeg er tro mot Herren, kom da inn i huset mitt og bli der.» Og hun overtalte oss.

Da vi var på vei til bønnestedet, møtte vi en tjenestejente med en spådomsånd, som skaffet sine herrer stor inntekt ved å spå.

Denne fulgte etter Paulus og oss og ropte: «Disse menn er tjenere av Den Høyeste Gud som forkynner en vei til frelse.»

Hun fortsatte med dette i mange dager. Til slutt ble Paulus lei, snudde seg og sa til ånden: «Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn å forlate henne.» Og den forlot henne i samme stund.

Da hennes herrer så at håpet om fortjeneste var borte, grep de Paulus og Silas og slepte dem til torget foran myndighetene.

De førte dem fram for magistratene og sa: «Disse menn skaper uro i byen, siden de er jøder,

og forkynner skikker som vi romere ikke har lov til å godta eller praktisere.»

Mengden reiste seg sammen mot dem, og magistratene rev av dem klærne og beordret at de skulle piskes.

Da de hadde gitt dem mange slag, kastet de dem i fengsel og befalte fengselsvakten å holde dem under strengt oppsyn.

Da han hadde mottatt en slik ordre, satte han dem i den innerste cellen og låste føttene deres i stokken.

Ved midnattstider ba Paulus og Silas og sang salmer til Gud, og de andre fangene hørte på dem.

Plutselig kom det et stort jordskjelv, så fengselets grunnvoller rystet. Umiddelbart åpnet alle dørene seg, og alle lenkene løsnet.

Fengselsvakten våknet opp, og da han så at fengselsdørene var åpne, tok han frem sverdet og ville ta sitt eget liv, da han trodde fangene hadde rømt.

Men Paulus ropte med høy røst: «Gjør ikke deg selv noe vondt, for vi er alle her.»

Han ba om lys, løp inn og kastet seg skjelvende for Paulus og Silas.

Så førte han dem ut og sa: «Herrer, hva må jeg gjøre for å bli frelst?»

De svarte: «Tro på Herren Jesus Kristus, så skal du bli frelst, du og ditt hus.»

Så forkynte de Guds ord for ham og for alle i hans hus.

I den stund av natten tok han dem og vasket sårene deres. Straks ble han og hele hans hus døpt.

Han førte dem opp til huset sitt, satte et måltid for dem og jublet over å ha kommet til tro på Gud sammen med hele sin husstand.

Da det ble dag, sendte magistratene betjentene med denne beskjed: «Løslat disse menn.»

Fengselsvakten rapporterte dette til Paulus og sa: «Magistratene har sendt beskjed om å frigjøre dere. Dere kan nå dra i fred.»

Men Paulus sa til dem: «De har slått oss offentlig uten rettssak, oss som er romerske borgere, og kastet oss i fengsel. Nå vil de kaste oss ut i hemmelighet? Ikke en sjanse! La dem komme og sette oss fri selv.»

Betjentene rapporterte dette til magistratene, og de ble redde da de hørte at de var romerske borgere.

De kom og ba dem om unnskyldning og førte dem ut og ba dem forlate byen.

Da de gikk ut av fengselet, gikk de til Lydia, og etter å ha sett brødrene og oppmuntret dem, dro de videre.