Da larmen hadde stilnet, kalte Paulus disiplene til seg, og etter å ha tatt farvel med dem, dro han videre til Makedonia.

Da han reiste gjennom de områdene og gav dem mange oppmuntrende ord, kom han til Hellas.

Der oppholdt han seg i tre måneder. Da jødene la planer mot ham mens han var i ferd med å sette seil for Syria, besluttet han å reise tilbake gjennom Makedonia.

Han ble ledsaget til Asia av Sopater fra Berøa; Aristarhos og Sekundus fra Tessalonika; Gaius fra Derbe, og Timoteus; fra Asia også Tykikos og Trofimos.

Disse dro i forveien og ventet på oss i Troas.

Etter de usyrede brøds dager seilte vi fra Filippi og kom til dem i Troas etter fem dager, hvor vi ble i syv dager.

På den første dagen i uken hadde de samlet seg for å bryte brødet, og Paulus talte til dem, fordi han skulle reise neste dag; og han fortsatte talen til midnatt.

Det var mange lamper i det øvre rommet hvor de var samlet.

En ung mann ved navn Evtykos satt i vinduet og falt i dyp søvn mens Paulus talte lenge. Overmannet av søvnen falt han ned fra den tredje etasjen og ble løftet opp død.

Paulus gikk ned, kastet seg over ham, tok om ham og sa: 'Vær ikke bekymret, for hans sjel er i ham.'

Da han var kommet opp igjen og hadde brutt brødet og spist, talte han lenge enda til daggry og dro da av sted.

De tok den unge mannen hjem i live, og ble meget oppmuntret.

Vi hadde allerede gått ombord i skipet og seilt til Assos, hvor vi skulle hente Paulus; det var slik han hadde bestemt, da han selv ville gå dit til fots.

Da han møtte oss i Assos, tok vi ham ombord og dro til Mitilini.

Fra der seilte vi videre og kom dagen etter nært Chios; dagen derpå tilbrakte vi i Samos, og etter å ha blitt værende i Trógullion, kom vi neste dag til Milet.

Paulus hadde besluttet å seile forbi Efesos for ikke å bruke tid i Asia, for han hastet om han kunne nå Jerusalem til pinsedagen.

Fra Milet sendte han bud til Efesos og kalte på menighetens eldste.

Da de kom til ham, sa han til dem: 'Dere vet fra den første dag jeg kom til Asia, hvordan jeg har vært blant dere hele tiden,

tjent Herren med all ydmykhet, med mange tårer og prøvelser som jeg møtte gjennom jødenes onde planer,

hvordan jeg ikke holdt tilbake noe som kunne være nyttig, men åpenbarte det for dere og underviste dere offentlig og i hjemmene,

forkynte både for jøder og grekere omvendelse til Gud og tro på vår Herre Jesus Kristus.

Og nå, se, jeg går, bundet av Ånden, til Jerusalem, uten å vite hva som skal skje med meg der,

annet enn at Den Hellige Ånd vitner i hver by og sier at lenker og trengsler venter meg.

Men jeg bryr meg ikke om det, og jeg anser ikke livet mitt som noe verdt å nevne for meg selv, så jeg kan fullføre løpet og den tjeneste jeg har mottatt fra Herren Jesus, å vitne om Guds nådes evangelium.

Og nå, se, jeg vet at dere alle, blant hvem jeg har gått omkring og forkynt Guds rike, ikke mer skal se mitt ansikt.

Derfor vitner jeg for dere denne dag, at jeg er uskyldig fra alles blod.

For jeg har ikke holdt tilbake noe, men forkynt for dere hele Guds råd.

Ta derfor vare på dere selv og den hele flokk, som Den Hellige Ånd har satt dere til å være hyrder over, å gjete Guds menighet, som han vant med sitt eget blod.

For jeg vet dette, at etter at jeg har gått bort, vil voldsomme ulver komme inn blant dere, som ikke skåner flokken.

Også blant dere selv vil det stå frem menn som taler fordreide ting, for å dra disiplene etter seg.

Vær derfor våkne, og husk at i tre år opphørte jeg ikke, natt og dag, å advare hver enkelt med tårer.

Nå overgir jeg dere, brødre, til Gud og til hans nådes ord, som har makt til å oppbygge dere og gi dere arv med alle de hellige.

Sølv, eller gull, eller klær har jeg ikke begjært av noen.

Dere vet selv at disse hendene har sørget for mine behov og for dem som var med meg.

På alle måter har jeg vist dere at ved å arbeide slik skal vi støtte de svake, og huske de ordene Herren Jesus sa: 'Det er saligere å gi enn å få.'

Da han hadde sagt dette, bøyde han knærne og ba med dem alle.

Det ble mye gråt fra alle, og de kastet seg om halsen på Paulus og kysset ham,

sørgende mest over det ordet han hadde sagt, at de ikke mer skulle se ansiktet hans. Så fulgte de ham til skipet.