Paulus så intenst på Rådet og sa: «Brødre, med god samvittighet har jeg levd for Gud frem til denne dag.»

Ypperstepresten Ananias ga ordre til dem som stod nær ham om å slå ham på munnen.

Da sa Paulus til ham: «Gud vil slå deg, du hvitkalkede vegg! Sitter du og dømmer meg etter loven, mens du bryter loven ved å befale at jeg skal slås?»

De som stod der sa: «Laster du Guds yppersteprest?»

Paulus svarte: «Jeg visste ikke, brødre, at han er yppersteprest, for det står skrevet: 'Du skal ikke tale ille om en leder blant ditt folk.'»

Paulus, som forstod at en del av dem var saddukeere og den andre delen fariseere, ropte i Rådet: «Brødre, jeg er en fariseer, sønn av fariseere! Det er på grunn av håpet om oppstandelsen fra de døde jeg blir dømt.»

Da han hadde sagt dette, oppstod det strid mellom fariseerne og saddukeerne, og forsamlingen ble delt.

Saddukeerne hevder at det ikke er noen oppstandelse, verken engler eller ånder, men fariseerne bekjenner begge deler.

Det oppstod stor rop og skrik, og noen av de skriftlærde blant fariseernes parti reiste seg og stridslystent sa: «Vi finner ingen feil i denne mannen. Tenk om en ånd eller en engel har talt til ham; la oss ikke stride mot Gud.»

Da striden ble voldsom, fryktet kommandanten for at Paulus skulle bli revet i stykker av dem, og beordret soldatene til å gå ned, ta ham fra dem med makt og føre ham inn i festningen.

Den følgende natten sto Herren ved hans side og sa: «Vær ved godt mot, Paulus, for slik som du har vitnet om meg i Jerusalem, slik må du også vitne i Roma.»

Da det ble dag, allierte noen av jødene seg og sverget en ed, at de verken ville spise eller drikke før de hadde drept Paulus.

Det var mer enn førti som hadde sammensverget seg om dette.

De gikk da til yppersteprestene og de eldste og sa: «Vi har sverget med en forbannelse at vi ikke vil smake noe før vi har drept Paulus.»

Nå må dere og Rådet underrette kommandanten om å føre ham ned til dere, som om dere vil undersøke saken nærmere; vi er klare til å drepe ham før han kommer fram.»

Men Paulus' søstersønn fikk høre om bakholdet, og han gikk og kom inn i festningen og fortalte Paulus det.

Paulus kalte da til seg en av hundremannsførerne og sa: «Ta denne unge mannen til kommandanten, for han har noe å fortelle ham.»

Så tok han ham med seg til kommandanten og sa: «Paulus, fangen, kalte meg til seg og ba meg føre denne unge mannen til deg. Han har noe å si deg.»

Kommandanten tok ham i hånden og trakk ham til side for å spørre ham alene: «Hva er det du har å melde meg?»

Han svarte: «Jødene har planlagt å be deg om å føre Paulus ned til Rådet i morgen, som om de vil undersøke saken nærmere om ham.»

Men la deg ikke overtale av dem, for mer enn førti menn blant dem ligger i bakhold for ham, og de har sverget på at de ikke skal spise eller drikke før de har drept ham. Nå er de klar, bare venter på ditt samtykke.»

Så lot kommandanten den unge mannen gå, og ga ham pålegg om å ikke fortelle noen at han hadde informert ham om dette.

Deretter kalte han til seg to av hundremannsførerne og sa: «Forbered to hundre soldater til å dra til Caesarea, sammen med sytti ryttere og to hundre spydmenn, i tredje time av natten.»

De skulle også sørge for hester for å sette Paulus på, og føre ham trygt til guvernør Felix.

Han skrev et brev som lød:

«Klaudius Lysias hilser den ypperste guvernør Felix.

Denne mannen ble grepet av jødene og skulle til å bli drept av dem. Da jeg kom med soldatstyrken, reddet jeg ham etter å ha fått vite at han var romer.

Jeg ønsket å vite hvorfor de anklaget ham, og førte ham til deres Råd.

Jeg fant ut at han ble anklaget på grunn av spørsmål angående deres lov, men han hadde ingen skyld som fortjente død eller fengsling.

Da jeg ble informert om et planlagt bakhold mot mannen, sendte jeg ham straks til deg. Jeg beordret også hans anklagere til å tale mot ham for deg. Med hilsen.»

Soldatene tok Paulus som de hadde fått ordre om, og førte ham om natten til Antipatris.

Neste dag lot de rytterne fortsette med ham, mens de selv vendte tilbake til festningen.

Da de kom til Caesarea og overleverte brevet til guvernøren, presenterte de også Paulus for ham.

Da guvernøren hadde lest brevet, spurte han hvilken provins han kom fra. Da han fikk vite at det var fra Kilikia,

sa han: «Jeg vil høre din sak når også dine anklagere er kommet.» Og han beordret at Paulus skulle holdes i Herodes' pretorium.