Da vi var blitt reddet, innså vi at øya het Malta.

De innfødte viste oss usedvanlig stor vennlighet, for de tente et bål og tok imot oss alle, på grunn av regnet som kom og kulden.

Men da Paulus samlet mye visne kvister og la dem på bålet, krøp en hoggorm ut på grunn av varmen og bet seg fast i hånden hans.

Da de innfødte så dyret henge fra hånden hans, sa de til hverandre: 'Denne mannen må være en morder. Selv om han har blitt reddet fra havet, tillater ikke rettferdigheten at han lever.'

Men han ristet dyret av seg inn i ilden, og han tok ingen skade.

De ventet på at han skulle hovne opp eller plutselig falle død om. Men etter at de hadde ventet en stund og sett at ingenting uvanlig skjedde med ham, skiftet de mening og sa at han var en gud.

I nærheten av det stedet lå det eiendommer som tilhørte den fremste mannen på øya, ved navn Publius. Han tok vennlig imot oss og ga oss husly i tre dager.

Det skjedde at faren til Publius lå syk med feber og dysenteri. Paulus gikk inn til ham, ba, la hendene på ham og helbredet ham.

Da dette hadde skjedd, kom også de andre som hadde sykdommer på øya, og de ble helbredet.

De hedret oss på mange måter, og da vi skulle dra, forsyner de oss med det vi trengte.

Etter tre måneder seilte vi videre med et skip fra Alexandria som hadde overvintret på øya. Skipet var merket med Tvillingene.

Vi ankom Syrakus, hvor vi ble liggende i tre dager.

Derfra seilte vi rundt og kom til Reggio. En dag senere begynte sørvinden å blåse, og på den andre dagen kom vi til Puteoli.

Der fant vi brødre, og de ba oss bli hos dem i syv dager. Så nådde vi til slutt frem til Roma.

Brødrene der hadde hørt om oss, og de kom for å møte oss ved Appius' Forum og De Tre Vertshusene. Da Paulus så dem, takket han Gud og tok mot til seg.

Da vi kom til Roma, overlot offiseren fangene til kommandanten, men Paulus fikk lov til å bo for seg selv med en soldat som voktet ham.

Tre dager senere kalte Paulus sammen de ledende mennene blant jødene. Da de var samlet, sa han til dem: 'Brødre, uten å ha gjort noe mot vårt folk eller våre fedres tradisjoner, ble jeg arrestert i Jerusalem og utlevert til romerne.'

'Etter å ha forhørt meg, ønsket de å sette meg fri, fordi det ikke var grunnlag for en dødsdom mot meg.'

'Men da jødene motsatte seg det, ble jeg tvunget til å appellere til keiseren. Ikke for å anklage mitt eget folk.'

'Derfor har jeg bedt om å få treffe dere og tale med dere. For det er på grunn av Israels håp jeg bærer denne lenken.'

De svarte ham: 'Vi har verken mottatt brev fra Judea om deg, eller har noen brødre kommet hit og fortalt eller sagt noe ondt om deg.'

'Men vi ønsker å høre fra deg hva du mener, for vi vet at denne sekten blir imøtegått overalt.'

De fastsatte en dag for å møte ham, og mange kom til hans bosted. Han la ut for dem og vitnet om Guds rike, og forsøkte å overbevise dem om Jesus, både fra Moseloven og profetene, fra morgen til kveld.

Noen ble overbevist av det han sa, mens andre nektet å tro.

Da de ikke kunne enes innbyrdes, gikk de bort mens Paulus sa dette ene ord: 'Godt talte Den Hellige Ånd ved profeten Jesaja til våre fedre,'

'Gå til dette folket og si: Dere skal høre, men ikke forstå, dere skal se, men ikke oppfatte.'

'For dette folkets hjerte er blitt sløvt, og de har knapt hørt med ørene og lukket øynene, for at de ikke skal se med øynene, høre med ørene, forstå med hjertet og vende om, så jeg skal helbrede dem.'

'Derfor skal dere vite at Guds frelse er sendt til hedningene, og de vil høre.'

Når han hadde sagt dette, gikk jødene bort og hadde en stor diskusjon seg imellom.

Paulus ble i to fulle år i sitt eget leide hus, og han tok imot alle som kom til ham.

Han forkynte Guds rike og lærte om Herren Jesus Kristus med all frimodighet, uten hindring.