Mens de talte til folket, kom prestene, tempelsjefen og saddukeerne til dem.

De var opprørt fordi de lærte folket og forkynte oppstandelsen fra de døde ved Jesus.

De la hånd på dem og satte dem i forvaring frem til neste dag, for det var allerede kveld.

Mange av dem som hadde hørt ordet, trodde, og tallet på menn steg til omkring fem tusen.

Neste dag samlet lederne, de eldste og de skriftlærde seg i Jerusalem.

Der var også øverstepresten Annas, Kaifas, Johannes, Aleksander, og alle som tilhørte øversteprestens slekt.

De satte dem midt iblant seg og spurte: «Ved hvilken kraft eller hvilket navn har dere gjort dette?»

Da sa Peter, fylt av Den Hellige Ånd, til dem: «Dere ledere for folket og eldste i Israel,

dersom vi i dag blir forhørt angående en god gjerning mot en syk mann, ved hvilken han er blitt helbredet,

så la det være kjent for dere alle og for hele Israels folk at i Jesu Kristi, nasareerens navn, han som dere korsfestet, men som Gud reiste opp fra de døde, er det ved ham denne mann står her sunn og frisk foran dere.

Han er den stein som ble forkastet av dere byggmestre, men som ble hjørnestein.

Og det er ikke frelse i noen annen, for det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.

Da de så Peters og Johannes' frimodighet og forstod at de var ulærte folk og legmenn, undret de seg, og de gjenkjente dem som noen som hadde vært sammen med Jesus.

Men da de så mannen som var blitt helbredet stå sammen med dem, hadde de ingenting å si imot dem.

De befalte dem å gå ut fra rådet, og de rådslo med hverandre.

«Hva skal vi gjøre med disse menneskene?» spurte de. «For det er klart for alle som bor i Jerusalem at det har skjedd et påfallende tegn ved dem, og vi kan ikke nekte for det.

Men for at det ikke skal spre seg enda mer blant folket, la oss true dem med at de ikke taler mer i dette navnet til noen mennesker.»

Så kalte de dem inn igjen og befalte dem strengt å ikke tale eller lære i Jesu navn.

Men Peter og Johannes svarte dem: «Døm selv om det er rett for Gud å lyde dere mer enn Gud.

For vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.»

Så truet de dem ytterligere, men lot dem gå. De fant nemlig ingen måte å straffe dem på, på grunn av folket, for alle priste Gud for det som hadde skjedd.

For mannen som dette helbredelse-tegnet var gjort på, var mer enn førti år gammel.

Da de ble løslatt, gikk de til sine egne og fortalte alt de øversteprestene og de eldste hadde sagt til dem.

Da de hørte dette, løftet de unisont røsten til Gud og sa: «Herre, du er Gud, som har skapt himmelen og jorden og havet og alt som er i dem.

Du har talt gjennom din tjener Davids munn: 'Hvorfor er hedningene opprørte og folkeslag pønsker på det som er fånyttes?

Jordens konger samler seg, og herskerne slår seg sammen mot Herren og mot hans Salvede.’

For i sannhet har både Herodes og Pontius Pilatus, sammen med hedningene og Israels folk, samlet seg mot din hellige tjener Jesus, som du har salvet,

for å gjøre alt det din vilje og evige råd hadde bestemt skulle skje.

Og nå, Herre, se på deres trusler, og gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet,

mens du rekker ut hånden din for å helbrede, og la tegn og under skje ved din hellige tjener Jesu navn.»

Og da de hadde bedt, rystet stedet der de var samlet, og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd, og de talte Guds ord med frimodighet.

Hele mengden av dem som hadde kommet til tro, var av ett hjerte og én sjel. Og ingen av dem sa at noe av det de eide var deres eget, men de hadde alt felles.

Med stor kraft bar apostlene vitnesbyrd om Herren Jesu oppstandelse, og stor nåde var over dem alle.

For det var ingen blant dem som led nød, for alle de som eide jorder eller hus solgte dem og kom med inntektene av det som ble solgt.

De la dem ned ved apostlenes føtter, og det ble fordelt til hver enkelt etter behov.

Josef, som apostlene kalte Barnabas, som oversatt betyr 'oppmuntringens sønn', en levitt fra Kypros,

hadde en åker, solgte den, kom med pengene og la dem for apostlenes føtter.