I de dager, da antallet av disiplene vokste, oppstod det en klage blant de gresktalende mot de hebraisk talende, fordi deres enker ble oversett i den daglige utdelingen av mat.

De tolv kalte da sammen alle disiplene og sa: «Det er ikke rett at vi skal forlate Guds ord for å tjene ved bordene.

Brødre, velg derfor ut blant dere sju menn med godt omdømme, fylt med Den Hellige Ånd og visdom, som vi kan sette til å ta seg av denne oppgaven.»

Men vi vil holde oss til bønnen og tjenesten med ordet.

Dette forslaget fant hele forsamlingen godt. Så valgte de Stefanus, en mann fylt av tro og Den Hellige Ånd, og Filip, og Prokoros, og Nikanor, og Timon, og Parmenas, og Nikolaus, en proselytt fra Antiokia.

Disse satte de frem for apostlene, som ba og la hendene på dem.

Og Guds ord vokste, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt, og en stor del av prestene ble lydige mot troen.

Stefanus, full av tro og kraft, gjorde store under og tegn blant folket.

Men noen fra synagogen til de frigjorte, og fra Kyrene, og Aleksandria, samt fra Kilikia og Asia, stod opp og diskuterte med Stefanus.

De kunne ikke stå imot den visdom og Ånd han talte med.

Da bestakk de noen menn til å si: «Vi har hørt ham si blasfemiske ord mot Moses og Gud.»

De hisset opp folket og de eldste og de skriftlærde, og kom over ham, grep ham og førte ham til rådet.

De satt opp falske vitner som sa: «Dette mennesket holder ikke opp med å tale mot dette hellige sted og loven.

Vi har hørt ham si at Jesus fra Nasaret skal ødelegge dette stedet og endre de skikker Moses har gitt oss.»

Alle som satt i rådet, stirret på ham og så at hans ansikt lyste som en engels ansikt.