Og ypperstepresten spurte: «Er dette sånn det forholder seg?»

Og han svarte: «Brødre og fedre, hør på meg! Gud i sin herlighet viste seg for vår far Abraham mens han fortsatt var i Mesopotamia, før han bosatte seg i Harran,

og han sa til ham: Dra ut fra ditt land og fra din slekt, og gå til det landet som jeg vil vise deg.»

Da dro han ut fra kaldeernes land og bosatte seg i Harran. Og deretter, etter at hans far døde, flyttet Gud ham til dette landet som dere nå bor i.

Gud ga ham ingen arv i det, ikke en gang en fotbredde av jord. Men han lovet å gi det til ham som eiendom og til hans etterkommere etter ham, selv om han ennå ikke hadde noen barn.

Gud talte slik: Hans etterkommere skal bo som fremmede i et land som ikke er deres eget. De skal slavebinde dem og mishandle dem i fire hundre år.

Og det folket som de tjener som slaver, skal jeg dømme, sa Gud. Og etter det skal de dra ut og tilbe meg på dette stedet.

Han ga ham da omskjærelsens pakt. Så ble Isak født, og han omskar ham den åttende dagen. Og Isak fødte Jakob, og Jakob fødte de tolv patriarkene.

Og patriarkene ble sjalu på Josef og solgte ham til Egypt. Men Gud var med ham

og utfri ham fra alle hans vanskeligheter. Gud ga ham nåde og visdom for farao, kongen av Egypt, som gjorde ham til hersker over Egypt og over hele sitt hus.

Så kom det en hungersnød over hele Egypt og Kanaan, og stor nød, så våre fedre ikke kunne finne noe å spise.

Men da Jakob hørte at det var korn i Egypt, sendte han våre fedre dit første gang.

Og andre gangen offentliggjorde Josef seg for sine brødre, og farao fikk vite om Josefs slekt.

Josef sendte da bud og kalte til seg sin far Jakob og hele sin slekt, syttifem i alt.

Og Jakob drog ned til Egypt, og han døde, han og våre fedre;

og de ble ført til Sikem og lagt i den graven som Abraham hadde kjøpt for penger fra sønnene til Hamor i Sikem.

Men da tiden nærmet seg for oppfyllelsen av det løftet Gud hadde gitt til Abraham, vokste folket og ble tallrikt i Egypt,

inntil det kom en ny konge som ikke kjente Josef.

Denne kongen tok klokt på vårt folk og mishandlet våre fedre, slik at de måtte kaste ut sine små barn og ikke kunne beholde dem i live.

På den tiden ble Moses født, og han var vakker for Gud. Han ble oppfostret i tre måneder i sin fars hus.

Men da han ble satt ut, tok faraos datter ham til seg og oppfostret ham som sin egen sønn.

Moses ble opplært i all egypternes visdom, og han var mektig i ord og handling.

Da han var førti år gammel, bestemte han seg for å besøke sine brødre, israelittene.

Og da han så en av dem bli mishandlet, kom han til unnsetning og hevnet ham som ble ubarmhjertig behandlet ved å slå egypteren ihjel.

Han trodde hans brødre ville forstå at Gud gav dem frelse ved hans hånd, men de forstod ikke.

Neste dag kom han over noen som sloss, og han ville ha dem til å slutte med det, og sa: 'Dere er brødre! Hvorfor gjør dere urett mot hverandre?'.

Men han som gjorde urett mot sin neste, skjøv ham bort og sa: 'Hvem satte deg til leder og dommer over oss?

Vil du drepe meg slik du drepte egypteren i går?

Da flyktet Moses ved dette ordet og ble en fremmed i landet Midjan, hvor han fikk to sønner.

Etter førti år viste en engel fra Herren seg for ham i ilden av en brennende busk i ørkenen ved Sinai-fjellet.

Da Moses så det, undret han seg over synet. Mens han gikk nærmere for å se, hørte han Herrens stemme:

'Jeg er din fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud'. Og Moses skalv og våget ikke å se.

Og Herren sa til ham: 'Ta skoene av føttene dine, for stedet du står på, er hellig jord.

Jeg har sett mitt folks nød i Egypt, og jeg har hørt deres sukk. Jeg har steget ned for å fri dem ut. Derfor kom, jeg vil sende deg til Egypt.'.

Den Moses som de hadde avvist ved å si: 'Hvem satte deg til leder og dommer?', sendte Gud som både leder og frelser ved den engel som viste seg for ham i busken.

Han førte dem ut etter å ha gjort undere og tegn i Egypt, i Rødehavet og i ørkenen i førti år.

Dette er den Moses som sa til israelittene: 'Gud vil oppreise dere en profet som meg, fra deres brødre.' Ham skal dere høre på.

Det var han som var i menigheten i ørkenen sammen med engelen som talte til ham på Sinai-fjellet, og med våre fedre. Han mottok levende ord som han ga oss.

Våre fedre ville ikke adlyde ham, men avviste ham og i sine hjerter vendte de seg til Egypt,

og de sa til Aron: 'Lag guder for oss som kan gå foran oss'. For vi vet ikke hva som er skjedd med denne Moses som ledet oss ut fra landet Egypt.

Så laget de en kalv i disse dager, bragte ofre til avguden og gleder seg i verkene av sine egne hender.

Men Gud vendte seg bort og lot dem tjene himmelens hær, slik det står skrevet i profetenes bok: Ble det meg dere ofret dyr og slaktet i førti år i ørkenen, Israels hus?

Nei, dere bar på Moloks telt, og guden Refans stjerne, de bildene dere laget for å tilbe dem. Derfor skal jeg føre dere bort dit bortenfor Babylon.

Fedrene våre hadde vitnets tabernakel i ørkenen. Gud hadde bestemt at Moses skulle lage det etter det mønster han så,

Våre fedre mottok det, og med Josva førte de det inn i landet til de folkeslag Gud drev bort foran dem, helt til Davids tid.

Han fant nåde for Guds ansikt og ba om å få lov til å lage en bolig for Jakobs Gud.

Men det var Salomo som bygget et hus for ham.

Likevel bor ikke Den høyeste i templer gjort med hender, som profeten sier:

Himmelen er min trone, og jorden er føttene mine skammel. Hva slags hus vil dere bygge meg, sier Herren, eller hva er stedet jeg kan hvile?

Har ikke min hånd laget alt dette?

Dere stivnakkede og med uomskårne hjerter og ører! Dere står alltid imot Den Hellige Ånd, akkurat som deres fedre gjorde.

Hvilken av profetene forfulgte ikke fedrene deres? De drepte dem som forkynte den rettferdiges komme, og dere har nå blitt hans forrædere og mordere,

dere som mottok loven gitt av engler, men ikke har overholdt den.

Da de hørte dette, ble de rasende i sine hjerter og skjærte tenner mot ham.

Men full av Den Hellige Ånd så han opp mot himmelen, så Guds herlighet, og Jesus stå ved Guds høyre hånd,

og han sa: 'Se, jeg ser himlene åpnet og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.'

Da ropte de med høy røst, holdt for ørene sine og stormet mot ham alle som en,

og de kastet ham ut av byen og steinet ham. Vitnene la klærne sine ved føttene til en ung mann som het Saulus.

Og mens de steinet Stefanus, kalte han på Herren og sa: 'Herre Jesus, ta imot min ånd.'

Og han falt på knærne og ropte med høy røst: 'Herre, tilregn dem ikke denne synden.' Da han hadde sagt dette, sovnet han inn.