Tro er en tillitsfull overbevisning om det man håper på, og visshet om det man ikke kan se.

For ved denne fikk våre forfedre sitt gode vitnesbyrd.

Ved tro forstår vi at verden ble skapt ved Guds ord, slik at det synlige ikke ble laget av det som er synlig.

Ved tro bar Abel frem et bedre offer for Gud enn Kain, ved det fikk han vitnesbyrd om at han var rettferdig, Gud selv vitnet om hans gaver; og gjennom troen taler han ennå, selv om han er død.

Ved tro ble Enok tatt opp, slik at han ikke skulle se døden, og han ble ikke funnet, fordi Gud hadde tatt ham opp. For før han ble tatt opp, mottok han vitnesbyrd om at han hadde behaget Gud.

Uten tro er det umulig å behage Gud, for den som nærmer seg Gud må tro at han finnes, og at han lønner dem som søker ham.

Ved tro advarte Gud Noa om ting som ennå ikke var synlige, og i gudfryktighet bygde han en ark til frelse for sin familie. Ved dette fordømte han verden, og ble arving til rettferdigheten som kommer av tro.

Ved tro adlød Abraham da han ble kalt til å dra ut til et sted han skulle få til arv, og han dro ut uten å vite hvor han skulle komme.

Ved tro bosatte han seg i det lovede landet som en fremmed, og bodde i telt sammen med Isak og Jakob, medarvingene til det samme løftet.

For han ventet på den byen med faste grunnvoller, som har Gud selv som arkitekt og byggmester.

Ved tro fikk også Sara kraft til å bli mor, til tross for sin høye alder, fordi hun anså ham som trofast som hadde lovet.

Derfor ble det av én mann, og det selv om han var nesten død, en etterkommer mengde som stjernene på himmelen og som utallige som sanden ved havets bredd.

I tro døde alle disse uten å ha mottatt det som var lovet, men de så det langt borte og hilst det velkomment, og bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden.

For de som sier slike ting, gjør det klart at de søker et fedreland.

Og hvis de hadde husket det landet de forlot, ville de hatt mulighet til å vende tilbake.

Men nå søker de et bedre, det vil si et himmelsk land: derfor skammer ikke Gud seg over å bli kalt deres Gud, for han har gjort klar en by for dem.

Ved tro ofret Abraham Isak da han ble satt på prøve, og han som hadde fått løftene, ofret sin eneste sønn,

han som det ble sagt om: 'I Isak skal din slekt nevnes.'

Han mente at Gud også kunne oppreise fra de døde, derfra fikk han ham tilbake som i en lignelse.

Ved tro velsignet Isak Jakob og Esau når det gjaldt fremtidige hendelser.

Ved tro velsignet Jakob, da han var døende, hver av Josefs sønner, og tilba mens han lente seg på toppen av sin stav.

Ved tro husket Josef da han skulle dø utvandringen fra Egypt og ga instrukser om sine ben.

Ved tro ble Moses, etter at han var født, skjult i tre måneder av sine foreldre, fordi de så at barnet var vakkert, og de fryktet ikke kongens befaling.

Ved tro nektet Moses, etter at han var blitt stor, å bli kalt sønn av faraos datter,

fordi han heller ville lide sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig glede av synden.

Han anså Kristi vanære for å være en større rikdom enn skattene i Egypt; for han så frem til lønnen.

Ved tro forlot han Egypt uten å frykte kongens vrede; han holdt ut som om han så den usynlige.

Ved tro innstiftet han påsken og påførte blodet, for at ikke den som ødela de førstefødte skulle røre dem.

Ved tro krysset de Rødehavet som på tørt land; men når egypterne forsøkte det, ble de druknet.

Ved tro falt Jerikos murer etter at de hadde blitt omringet i sju dager.

Ved tro gikk ikke Rahab, skjøgen, til grunne med de ulydige, fordi hun hadde tatt imot speiderne med fred.

Og hva mer skal jeg si? For tiden ville ikke tillate å fortelle om Gideon, Barak, Samson, Jefta, David, Samuel og profetene,

som gjennom tro beseiret kongedømmer, handlet rettferdighet, mottok løfter, lukket munnen på løver,

slukket ildens kraft, unnslapp sverdets egg, ble sterke ut av svakhet, ble mektige i krig, vendte fremmede hærer på flukt.

Kvinner fikk sine døde tilbake ved oppstandelse. Andre ble torturert, aktet ikke befrielse, for at de kunne få en bedre oppstandelse.

Andre opplevde hån og pisking, ja, til og med lenker og fengsel.

De ble steinet, saget i stykker, fristet, døde ved sverdmord; de vandret omkring i saue- og geitehud, manglende, plaget, mishandlet.

Verden var ikke verdige dem, og de streifet omkring i ørkener og fjell, huler og jordens huler.

Alle disse, selv om de fikk sitt vitnesbyrd ved tro, mottok ikke løftet,

fordi Gud hadde forutsett noe bedre for oss, slik at de ikke skulle bli fullkommengjort uten oss.