Derfor, hellige brødre, deltakere i en himmelsk kall, betrakt grundig apostelen og ypperstepresten av vår bekjennelse, Jesus Kristus;

som var trofast mot den som utnevnte ham, slik også Moses var trofast i hele hans hus.

For han er ansett verdig til større ære enn Moses, slik den som bygger et hus er mer hedersfull enn selve huset.

For hvert hus blir bygd av noen, men den som har bygget alt er Gud.

Og Moses var tro mot sitt hus som tjener, for å være et vitnesbyrd om det som skulle sies senere;

men Kristus er tro som Sønn over sitt hus. Vi er hans hus, dersom vi holder frimodigheten og håpets stolthet fast til enden.

Derfor, som Den Hellige Ånd sier: «I dag, om dere hører hans røst,

forherd ikke deres hjerter som ved hendelsen som vekket harme, slik det skjedde på fristelsens dag i ørkenen,

hvor deres fedre fristet meg, prøvde meg, og så mine gjerninger

i førti år. Derfor ble jeg vred på denne generasjon og sa: Alltid farer de vill i sitt hjerte; de har ikke kjent mine veier.

Så jeg sverget i min vrede: De skal ikke komme inn i min hvile.»

Se til, brødre, at det ikke finnes et ondt, vantro hjerte i noen av dere, i det å vende seg bort fra den levende Gud.

Men oppmuntre hverandre daglig, mens det står «I dag», slik at ingen av dere blir forherdet ved syndens bedrag.

For vi har blitt deltakere i Kristus, dersom vi holder fast ved begynnelsen av vår tillit, urokkelig helt til enden;

mens det sies: «I dag, om dere hører hans røst, forherd ikke deres hjerter som i hendelsen som vekket harme.»

For hvem var det som, da de hørte, gjorde opprør? Var det ikke alle de som kom ut av Egypt ved Moses?

Og hvem var det han var vred på i førti år? Var det ikke de som syndet, hvis legemer falt i ørkenen?

Og hvem var det han sverget at de ikke skulle komme inn i hans hvile, om ikke de ulydige?

Og vi ser at de ikke kunne gå inn på grunn av vantro.