Den første pakt hadde også forskrifter for tilbedelse og en jordisk helligdom.

For det ble laget et telt, det første rommet hvor lysestaken, bordet og skuebrødene var; det kalles det hellige.

Bak det andre forhenget var rommet som kalles det aller helligste,

som hadde et gullig røkelsesalter og paktens ark, dekket på alle sider med gull. I den var en gullkrukke med manna, Arons stav som blomstret, og steintavlene med pakten.

Over den var herlighetens kjeruber som overskygget nådestolen. Men om disse tingene kan vi ikke nå tale i detalj.

Da dette var slik ordnet, gikk prestene alltid inn i det første rommet i teltet for å utføre sine tjenester.

Men inn i det andre rommet gikk bare ypperstepresten én gang i året, ikke uten blod, som han ofrer for seg selv og folkets synder.

Dermed gjorde Den Hellige Ånd det klart at veien inn til det aller helligste ennå ikke var åpen, så lenge det første teltet stod.

Dette er en symbolsk fortelling for den nåværende tid, hvor gaver og ofre blir båret frem som ikke kan gjøre den som tilber, perfekt i samvittigheten,

men gjelder kun mat og drikke, ulike vaskinger og ytre forskrifter som var til stede inntil tiden for reformasjonen.

Men Kristus har kommet som yppersteprest for de kommende gode ting, gjennom et større og mer perfekt telt, som ikke er laget med hender, det vil si ikke av denne skapelsen.

Han gikk ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod, én gang for alle inn i det hellige og fant en evig forløsning.

For hvis blodet av okser og bukker og asken fra en kvige helliggjør de urene ved å hellige til kjøttets renhet,

hvor mye mer skal da Kristi blod, han som gjennom en evig Ånd ofret seg selv uten lyte til Gud, rense deres samvittigheter fra døde gjerninger for å tjene den levende Gud?

Derfor er han mellommann for en ny pakt, slik at de som er kalt, kan motta løftet om den evige arv, nå som en død har funnet sted for å forløse dem fra overtredelsene under den første pakt.

For hvor det er testamenter, må det skje en dødsfall av den som laget testamentet.

Et testament har først sin gyldighet ved døden, fordi det ikke har kraft før den som laget det, er død.

Derfor ble heller ikke den første innstiftet uten blod.

For da Moses hadde talt alle budene i loven til hele folket, tok han blodet av kalver og bukker med vann, skarlagen ull og isop, og stenket både boken selv og hele folket,

idét han sa: «Dette er blodet fra pakten som Gud har pålagt dere.»

På samme måte stenket han teltet og alle redskapene i gudstjenesten med blod.

Ja, nesten alt renses etter loven med blod, og uten blodutgytelse finnes det ikke forlatelse.

Det var derfor nødvendig at de jordiske kopiene av de himmelske tingene ble renset på denne måten, men de himmelske tingene med bedre ofre enn disse.

For Kristus har ikke gått inn i et hellig sted laget av hender, som er kopier av de sanne, men inn i selve himmelen for nå å tre frem for Guds ansikt for vår skyld.

Og ikke for å ofre seg selv mange ganger, slik en yppersteprest hvert år går inn i det hellige med annet blod,

ellers måtte han ha lidd mange ganger siden verdens grunnvoll ble lagt. Men nå har han blitt åpenbart én gang ved tidens ende for å ta bort syndene ved sitt offer.

Og liksom det er menneskene bestemt å dø én gang og deretter dom,

slik ble også Kristus ofret én gang for å bære mange synder, og han skal for annen gang vise seg uten synd for dem som venter på ham til frelse.