Det var en mann som var syk, Lazarus fra Betania, fra landsbyen til Maria og hennes søster Marta.

Det var Maria som hadde salvet Herren med olje og tørket føttene hans med håret sitt, og det var hennes bror Lazarus som var syk.

Søstrene sendte bud til ham og sa: "Herre, se, han som du elsker, er syk."

Da Jesus hørte dette, sa han: "Denne sykdommen er ikke til døden, men til Guds ære, for at Guds Sønn kan bli æret gjennom den."

Jesus elsket Marta og hennes søster og Lazarus.

Da han hørte at Lazarus var syk, ble han likevel to dager til på stedet der han var.

Deretter sa han til disiplene: "La oss dra tilbake til Judea igjen."

Disiplene sa til ham: "Rabbi, jødene forsøkte nettopp å steine deg, og nå vil du dra dit igjen?"

Jesus svarte: "Er det ikke tolv timer i dagen? Hvis noen går om dagen, snubler han ikke, fordi han ser denne verdens lys.

Men hvis noen går om natten, snubler han, fordi lyset ikke er i ham."

Etter å ha sagt dette, sa han til dem: "Vår venn Lazarus har sovnet, men jeg går for å vekke ham opp."

Da sa disiplene hans: "Herre, hvis han har sovnet, vil han bli frisk."

Jesus hadde imidlertid talt om hans død, men de trodde han talte om å sove i søvn.

Da sa Jesus direkte til dem: "Lazarus er død.

Og jeg er glad for deres skyld at jeg ikke var der, for at dere kan tro. Men la oss gå til ham."

Da sa Tomas, også kalt Tvillingen, til de andre disiplene: "La oss og dra, så vi kan dø med ham."

Da Jesus kom, fant han at Lazarus allerede hadde ligget fire dager i graven.

Betania lå nær Jerusalem, omtrent femten stadier unna.

Mange av jødene hadde kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over deres bror.

Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham, mens Maria ble sittende i huset.

Marta sa til Jesus: "Herre, hvis du hadde vært her, ville ikke min bror ha dødd."

Men selv nå vet jeg at alt du ber Gud om, vil Gud gi deg."

Jesus sa til henne: "Din bror skal stå opp igjen."

Marta sa til ham: "Jeg vet at han skal stå opp igjen i oppstandelsen på den siste dag."

Jesus sa til henne: "Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve, selv om han dør.

Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri noensinne dø. Tror du dette?"

Hun sa til ham: "Ja, Herre, jeg har trodd at du er Kristus, Guds Sønn, som kommer til verden."

Da hun hadde sagt dette, gikk hun bort og kalte på sin søster Maria i hemmelighet og sa: "Læreren er her og kaller på deg."

Så snart hun hørte det, sto hun raskt opp og gikk til ham.

Jesus var ennå ikke kommet inn i landsbyen, men var på stedet der Marta hadde møtt ham.

Da jødene som var sammen med henne i huset og trøstet henne, så at Maria reiste seg raskt og gikk ut, fulgte de etter henne, idet de trodde hun ville gå til graven for å gråte der.

Da Maria kom til hvor Jesus var og så ham, falt hun ned ved føttene hans og sa til ham: "Herre, hvis du hadde vært her, ville ikke min bror ha dødd."

Da Jesus så henne gråte, og jødene som var kommet sammen med henne gråte også, ble han dypt beveget i ånden og ble opprørt.

Han spurte: "Hvor har dere lagt ham?" De sa til ham: "Herre, kom og se."

Jesus gråt.

Da sa jødene: "Se hvor mye han elsket ham!"

Men noen av dem sa: "Kunne ikke han, som åpnet øynene til den blinde, også ha gjort slik at denne mannen ikke døde?"

Da ble Jesus igjen dypt beveget, og han kom til graven. Det var en hule, og det lå en stein over åpningen.

Jesus sa: "Ta bort steinen." Marta, den dødes søster, sa til ham: "Herre, det lukter allerede; for han har vært død i fire dager."

Jesus sa til henne: "Sa jeg ikke til deg at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?"

Så tok de bort steinen. Jesus så opp og sa: "Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg.

Jeg visste at du alltid hører meg, men jeg sa dette for folkemengdens skyld som står omkring, for at de skal tro at du har sendt meg."

Da han hadde sagt dette, ropte han med høy røst: "Lazarus, kom ut!"

Den døde kom ut, bundet med liksvøp om føttene og hendene, og ansiktet var innhyllet i et tørkle. Jesus sa til dem: "Løs ham og la ham gå."

Da trodde mange av jødene som hadde kommet til Maria, og sett hva Jesus hadde gjort, på ham.

Men noen av dem gikk til fariseerne og fortalte dem hva Jesus hadde gjort.

Da samlet overprestene og fariseerne rådet og sa: "Hva skal vi gjøre? For denne mannen gjør mange tegn.

Hvis vi lar ham fortsette slik, vil alle tro på ham, og romerne vil komme og ta bort både vårt tempel og vårt folk."

Men en av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa til dem: "Dere forstår ingenting

og dere tenker ikke over at det er bedre for oss at én mann dør for folket enn at hele nasjonen går til grunne."

Dette sa han ikke av seg selv, men som øversteprest det året profeterte han at Jesus skulle dø for nasjonen,

og ikke bare for den nasjonen alene, men også for å samle til ett de Guds barn som er spredt omkring.

Fra den dagen planla de altså å drepe ham.

Derfor vandret ikke Jesus åpenlyst blant jødene lenger, men dro bort derfra til landet nær ørkenen, til byen som kalles Efraim, og oppholdt seg der med disiplene sine.

Nær var jødenes påske, og mange dro opp til Jerusalem fra landet før påsken for å rense seg selv.

De lette etter Jesus og sa til hverandre mens de sto i templet: "Hva tror dere? Vil han ikke komme til høytiden?"

Overprestene og fariseerne hadde gitt ordre om at hvis noen visste hvor han var, skulle de melde fra, så de kunne arrestere ham.