Så kom Jesus seks dager før påske til Betania, der Lasarus var, han som var død men hadde blitt oppreist fra de døde.

Der laget de et måltid for ham, og Marta tjente, mens Lasarus var en av dem som satt til bords med ham.

Maria tok da et pund ekte, kostbar nardussalve og salvet Jesu føtter og tørket dem med sitt hår. Huset ble fylt med duften av salven.

Da sa en av hans disipler, Judas Iskariot, Simons sønn, han som skulle forråde ham,

«Hvorfor er ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og gitt til de fattige?»

Dette sa han, ikke fordi han brydde seg om de fattige, men fordi han var en tyv, og han hadde kassen og tok det som ble lagt i den.

Jesus sa da: «La henne være, hun har spart den til min begravelsesdag.»

«For de fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.»

Mange av jødene fikk vite at han var der, og de kom, ikke bare for Jesu skyld, men også for å se Lasarus, ham som han hadde oppreist fra de døde.

Men yppersteprestene planla å drepe Lasarus også,

fordi mange av jødene på grunn av ham gikk bort og trodde på Jesus.

Dagen etter hørte en stor mengde som hadde kommet til høytiden at Jesus kom til Jerusalem.

De tok palmegrener og gikk ut for å møte ham og ropte: «Hosianna! Velsignet er han som kommer i Herrens navn, Israels konge!»

Jesus fant et ungt esel og satte seg på det, som det står skrevet:

«Frykt ikke, Sions datter! Se, din konge kommer, sittende på et esels føll.»

Disiplene hans forsto ikke dette til å begynne med, men da Jesus ble herliggjort, husket de at dette var skrevet om ham, og at de hadde gjort dette for ham.

Mengden som hadde vært med ham da han kalte Lasarus ut fra graven og oppreiste ham fra de døde, vitnet om dette.

Derfor kom folket for å møte ham, fordi de hadde hørt at han hadde gjort dette tegnet.

Fariseerne sa da til hverandre: «Dere oppnår ingenting; se, hele verden har gått etter ham.»

Blant dem som kom for å tilbe ved høytiden, var det noen grekere.

Disse kom til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og ba ham: «Herre, vi ønsker å se Jesus.»

Filip kom og fortalte det til Andreas, og både Andreas og Filip fortalte det til Jesus.

Jesus svarte dem: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort.

Sannelig, sannelig, jeg sier dere, hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare et enkelt korn. Men hvis det dør, bærer det mye frukt.

Den som elsker sitt liv, mister det; men den som hater sitt liv i denne verden, skal bevare det til evig liv.

Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, der skal også min tjener være. Den som tjener meg, ham skal Faderen ære.

Nå er min sjel i uro. Og hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne stund. Men derfor er jeg kommet til denne stund.

Far, herliggjør ditt navn!» Da kom det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det, og jeg skal igjen herliggjøre det.»

Mengden som stod der og hørte det, sa at det hadde vært torden; andre sa, «En engel har talt til ham.»

Jesus svarte: «Denne røsten kom ikke for min skyld, men for deres skyld.

Nå er denne verdens dom. Nå skal denne verdens hersker kastes ut.

Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.»

Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle lide.

Mengden svarte ham: «Vi har hørt fra loven at Kristus forblir til evig tid. Hvordan kan du da si at Menneskesønnen må bli løftet opp? Hvem er denne Menneskesønnen?»

Jesus sa da til dem: «Litt ennå er lyset hos dere. Vandrer mens dere har lyset, så ikke mørket overmanner dere; den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går.

Tro på lyset mens dere har lyset, så dere kan bli lysets barn.» Da Jesus hadde sagt dette, skjulte han seg for dem.

Selv om han hadde gjort så mange tegn for dem, trodde de likevel ikke på ham,

for at Jesajas ord, som han sa, skulle bli oppfylt: «Herre, hvem har trodd vårt budskap? Og for hvem er Herrens arm blitt åpenbart?»

Derfor kunne de ikke tro, fordi Jesaja igjen sa:

«Han har blindet deres øyne og forherdet deres hjerte, for at de ikke skulle se med øynene eller forstå med hjertet og vende om, så jeg kunne helbrede dem.»

Dette sa Jesaja da han så hans herlighet og talte om ham.

Likevel var det mange, også blant lederne, som trodde på ham, men på grunn av fariseerne bekjente de det ikke, for ikke å bli utstøtt fra synagogen.

For de elsket menneskers ære mer enn Guds ære.

Jesus ropte og sa: «Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg.

Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg.

Jeg er kommet som lys til verden for at ingen som tror på meg, skal forbli i mørket.

Om noen hører mine ord og ikke tror, dømmer jeg ham ikke; for jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden.

Den som avviser meg og ikke tar imot mine ord, har det som dømmer ham: Det ordet jeg har talt, skal dømme ham på den ytterste dag.

For jeg har ikke talt av meg selv, men Faderen som har sendt meg, har gitt meg befaling om hva jeg skal si og tale.

Og jeg vet at hans befaling er evig liv. Det jeg taler, taler jeg slik som Faderen har sagt meg.»