Han begynte å tale til dem i lignelser: «En mann plantet en vingård, satte opp et gjerde, gravde en vinpresse og bygget et vakttårn. Han leide den ut til vinbønder og reiste bort.

Da tiden kom, sendte han en tjener til vinbøndene for å hente noe av frukten fra vingården.

Men de grep ham, slo ham, og sendte ham tomhendt bort.

Igjen sendte han en annen tjener til dem, og ham steinet de, slo i hodet og sendte bort vanæret.

Han sendte enda en, og de drepte ham. Og mange andre sendte han, noen slo de, andre drepte de.

Endelig sendte han sin kjære sønn til dem og sa: 'De vil respektere min sønn.'

Men vinbøndene sa til hverandre: 'Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så blir arven vår.'

De tok ham, drepte ham og kastet ham ut av vingården.

Hva skal da vingårdens herre gjøre? Han vil komme og ødelegge vinbøndene og gi vingården til andre.

Har dere ikke lest dette skriftsted: 'Steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnesteinen?

Dette er Herrens verk, og det er underfullt i våre øyne.'

De søkte å gripe ham, men fryktet folket, for de forsto at han hadde fortalt denne lignelsen om dem. Så de forlot ham og gikk bort.

De sendte noen fariseere og herodianere til ham for å fange ham med et ord.

De kom og sa til ham: 'Mester, vi vet at du er sannferdig og ikke bryr deg om noen, for du ser ikke etter menneskers rang, men lærer Guds vei i sannhet. Er det lov å betale keiseren skatt, eller ikke? Skal vi betale, eller skal vi ikke betale?'

Han, som kjente deres opphavethet, sa til dem: 'Hvorfor frister dere meg? Vis meg en denar, så jeg kan se.'

De brakte den til ham. Han sa til dem: 'Hvis bilde og påskrift er dette?' De svarte ham: 'Keiserens.'

Jesus sa til dem: 'Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.' Og de undret seg over ham.

Saddukeerne, som sier at det ikke er noen oppstandelse, kom til ham og spurte ham,

'Mester, Moses skrev for oss: Hvis en manns bror dør og etterlater en hustru uten å etterlate barn, skal broren ta hans hustru og oppreise etterkommere for sin bror.

Det var syv brødre. Den første tok en hustru og døde uten å etterlate seg barn.

Den andre tok henne, døde uten å etterlate seg barn, og den tredje likedan.

Alle syv hadde henne, men etterlot seg ikke barn. Til sist døde også kvinnen.

I oppstandelsen, når de står opp, hvem av dem skal hun være hustru til, for alle syv har hatt henne til hustru?'

Jesus svarte dem: 'Er det ikke derfor dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og ikke Guds kraft?

For når de står opp av de døde, verken gifter de seg eller gir de seg til ekte, men er som engler i himmelen.

Når det gjelder de døde, at de står opp, har dere ikke lest i Mose bok, ved tornebusken, hvordan Gud sa til ham, ‘Jeg er Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud’?

Han er ikke de dødes Gud, men de levendes Gud. Dere farer mye vill.'

En av de skriftlærde kom og hørte dem diskutere. Han forsto at Jesus hadde svart dem godt, så han spurte ham: 'Hvilket bud er det første av alle?'

Jesus svarte ham: 'Det første er, Hør, Israel: Herren vår Gud, Herren er én.

Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel, av hele ditt sinn og av hele din styrke. Dette er det første budet.

Det andre er dette: Du skal elske din neste som deg selv. Større bud enn disse finnes ikke.'

Den skriftlærde sa til ham: 'Rett har du talt, Mester. Du har sagt sannheten, at han er én, og det finnes ingen annen utenom ham.

Å elske ham av hele hjertet, av hele forståelsen, av hele sjelen og av all styrken, og å elske sin neste som seg selv, er mer verdt enn alle brennoffer og offer.'

Da Jesus så at han svarte forstandig, sa han til ham: 'Du er ikke langt fra Guds rike.' Og ingen våget lenger å stille ham spørsmål.

Undervisende i tempelet, sa Jesus: 'Hvordan kan de skriftlærde si at Messias er Davids sønn?

David selv sa ved Den Hellige Ånd: Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg legger dine fiender under dine føtter.

David selv kaller ham Herre; hvordan kan han da være hans sønn?' Og den store mengden lyttet med glede.

Mens han lærte dem, sa han: 'Vokt dere for de skriftlærde, som gjerne vil gå rundt i fine klær og vil bli hilst på i markedsplassene,

og ha de beste setene i synagogene og de beste plassene ved festene.

De eter enkers hus opp, og for syns skyld ber de lange bønner. De skal motta en strengere dom.'

Jesus satte seg rett overfor tempelkisten og så hvordan folket la penger i kisten. Mange rike gav mye.

En fattig enke kom og la to småmynter, som utgjør en kvadrans.

Han kalte sine disipler til seg og sa til dem: 'Sannelig, jeg sier dere, denne fattige enken gav mer enn alle de andre som la i kisten.

For de styrtet inn sine gaver av sin overflod, men hun av sin fattigdom. Hun la inn alt hun hadde, hele sitt livsunderhold.'