De kom til den andre siden av sjøen, til landet Gadarenes.

Da Jesus steg ut av båten, møtte en mann fra gravene ham straks, en mann med en uren ånd.

Han holdt til blant gravene, og ingen kunne binde ham, ikke en gang med lenker.

For han hadde ofte vært bundet med fotlenker og kjettinger, men han hadde revet kjettingene fra hverandre og brutt fotlenkene i stykker. Ingen var sterk nok til å temme ham.

Hele tiden, natt og dag, streifet han rundt i gravene og i fjellene, ropte og skadet seg selv med steiner.

Da han så Jesus langt borte, løp han bort og kastet seg ned foran ham.

Med en høy stemme ropte han: «Hva har jeg med deg å gjøre, Jesus, du Den Høyeste Guds Sønn? Jeg ber deg ved Gud, pin ikke meg!»

For Jesus hadde sagt til ham: «Kom ut av mannen, du urene ånd!»

Jesus spurte ham: «Hva er ditt navn?» Han svarte: «Legion er mitt navn, for vi er mange.»

Og han ba innstendig Jesus om ikke å sende dem ut av området.

En stor flokk griser beitet der på fjellet.

Og alle demonene ba ham: «Send oss til de grisene, så vi kan gå inn i dem.»

Jesus ga dem straks lov. Da forlot de urene åndene mannen og gikk inn i grisene. Flokken raste nedover skråningen mot sjøen, omkring to tusen i tallet, og druknet der.

De som gjette grisene, løp bort og fortalte det i byen og på landsbygda. Folk kom for å se hva som hadde skjedd.

De kom til Jesus og så mannen som hadde vært besatt av demoner, Legion, sitte der fullt påkledd og tilregnelig. Da ble de redde.

De som hadde sett det, fortalte hva som hadde hendt med mannen som var besatt av demoner, og om grisene.

Da begynte folket å be Jesus om å dra bort fra området deres.

Da Jesus skulle gå om bord i båten, ba mannen som hadde vært besatt av demoner om å få være med ham.

Men Jesus tillot det ikke. I stedet sa han til ham: «Gå hjem til dine egne og fortell dem alt det gode Herren har gjort for deg, og hvordan han har vist barmhjertighet mot deg.»

Mannen dro av sted og begynte å forkynne i Dekapolis om alt Jesus hadde gjort for ham, og alle undret seg.

Da Jesus hadde krysset sjøen i båten igjen, samlet det seg en stor folkemengde omkring ham ved sjøen.

En av synagogeforstanderne ved navn Jairus kom dit. Da han så Jesus, kastet han seg ned for hans føtter

og bønnfalt ham innstendig: «Min lille datter er dødssyk. Kom og legg hendene på henne, så hun kan bli frisk og leve.»

Jesus gikk med ham, og en stor folkemengde fulgte etter og presset seg omkring ham.

Blant dem var det en kvinne som hadde hatt blødninger i tolv år.

Hun hadde lidd mye under mange leger, brukt opp alt hun eide uten å bli bedre. Snarere ble hun bare verre.

Da hun fikk høre om Jesus, kom hun bakfra i folkemengden og rørte ved hans kappe.

Hun sa nemlig til seg selv: «Hvis jeg bare får røre ved klærne hans, blir jeg helbredet.»

Straks tørket kilden som hadde blødd, inn, og hun kjente på kroppen at hun var helbredet fra sin plage.

Jesus merket straks at en kraft hadde gått ut fra ham, snudde seg mot folkemengden og sa: «Hvem rørte ved klærne mine?»

Disiplene hans sa til ham: «Du ser folkemengden som presser seg mot deg, og så spør du: ‘Hvem rørte ved meg?’»

Men Jesus så omkring for å finne ut hvem som hadde gjort det.

Kvinnen ble redd og skalv, men visste hva som hadde skjedd med henne. Hun kom frem, kastet seg ned for ham og fortalte ham hele sannheten.

Da sa han til henne: «Datter, din tro har frelst deg. Gå i fred og vær frisk fra din plage.»

Mens han ennå talte, kom noen fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bry folk videre med Mesteren?»

Men Jesus hørte hva de sa og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro.»

Han tillot ingen å følge med ham bortsett fra Peter, Jakob og hans bror Johannes.

De gikk inn i synagogeforstanderens hus, der det var mye oppstyr og gråt og høylytt klage.

Jesus gikk inn og sa til dem: «Hvorfor lager dere så stort oppstyr og gråter? Barnet er ikke dødt, men sover.»

De lo av ham, men han sendte alle ut, tok barnets far og mor med seg og de tre disiplene, og gikk inn der barnet lå.

Han tok barnets hånd og sa til henne: «Talita koum!» (som betyr: «Lille pike, jeg sier deg, stå opp!»)

Straks sto piken opp og begynte å gå omkring, for hun var tolv år gammel. De ble helt overveldet av forundring.

Han forbød dem strengt å si noe om dette til noen, og sa at de skulle gi henne noe å spise.