Så dro han bort derfra og kom til sin hjemby, og disiplene hans fulgte ham.

Da det ble sabbat, begynte han å undervise i synagogen. Mange som hørte ham, ble forbløffet og sa: 'Hvor har han dette fra? Hva slags visdom er det som er gitt ham, så han kan gjøre slike mektige gjerninger med sine hender?'

Er ikke han snekkeren, Marias sønn og bror til Jakob, Joses, Judas og Simon? Er ikke søstrene hans her hos oss?' Og de tok anstøt av ham.

Men Jesus sa til dem: 'En profet blir ikke forkastet andre steder enn i sin egen hjemby, blant sine slektninger og i sitt eget hjem.'

Og han kunne ikke gjøre noen mektige gjerninger der, bortsett fra at han la hendene på noen få syke og helbredet dem.

Han undret seg over deres vantro. Så gikk han omkring i landsbyene i området og underviste.

Han kalte til seg de tolv, begynte å sende dem ut to og to, og ga dem myndighet over de urene åndene.

Han sa til dem at de ikke skulle ta noe med seg på veien, bortsett fra en stav — ikke brød, ikke skreppe, ikke penger i beltet,

men de skulle ha sandaler på føttene og ikke ta med seg to kjortler.

Han sa til dem: 'Når dere går inn i et hus, så bli der til dere forlater stedet.'

Hvis noen ikke vil ta imot dere eller høre på dere, skal dere når dere drar derfra, riste av støvet under føttene deres som et vitnesbyrd mot dem. Sannelig, jeg sier dere, det skal være mer utholdelig for Sodoma og Gomorra på dommens dag enn for den byen.'

Så dro de av sted og forkynte at folk skulle omvende seg.

De drev ut mange onde ånder, salvet mange syke med olje og helbredet dem.

Kongen Herodes hørte om dette, for Jesu navn hadde blitt kjent. Noen sa: 'Johannes døperen er stått opp fra de døde, og derfor virker kraftene i ham.'

Andre sa: 'Det er Elia.' Og andre sa: 'Det er en profet, som en av profetene.'

Men da Herodes hørte det, sa han: 'Det er Johannes, han som jeg lot halshugge. Han er stått opp fra de døde.'

For Herodes hadde sendt ut folk og latt gripe Johannes, og han hadde bundet ham i fengsel på grunn av Herodias, sin bror Filips hustru, som han hadde giftet seg med.

For Johannes hadde sagt til Herodes: 'Det er ikke lovlig for deg å ha din brors kone.'

Herodias bar nag til ham og ønsket å få ham drept, men hun kunne ikke,

for Herodes fryktet Johannes og visste at han var en rettferdig og hellig mann, og han beskyttet ham. Når han hørte ham, var han ofte i villrede, men han lyttet gjerne til ham.

Så kom det en gunstig dag da Herodes, på sin bursdag, holdt et gjestebud for sine stormenn, sine hærførere og de fremste folkene fra Galilea.

Da kom Herodias' datter inn og danset, og hun gledet Herodes og dem som satt til bords med ham. Kongen sa til jenta: 'Be meg om hva du vil, og jeg skal gi det til deg.'

Han sverget til henne: 'Hva du enn ber meg om, skal jeg gi deg, selv om det er halve kongeriket mitt.'

Hun gikk ut og sa til sin mor: 'Hva skal jeg be om?' Hun svarte: 'Hodet til Johannes døperen.'

Så skyndte hun seg straks inn til kongen og sa: 'Jeg vil at du med én gang gir meg hodet til Johannes døperen på et fat.'

Kongen ble dypt bedrøvet, men på grunn av sine eder og gjestene ville han ikke avvise henne.

Straks sendte kongen en bøddel og ga ordre om å hente hans hode. Mannen gikk av sted og halshugget Johannes i fengselet,

brakte hodet på et fat, ga det til jenta, og jenta ga det til sin mor.

Da disiplene hans hørte om det, kom de og hentet liket og la det i en grav.

Apostlene samlet seg om Jesus og fortalte ham alt de hadde gjort og lært.

Jesus sa til dem: 'Kom med meg til et øde sted, så vi kan være alene og hvile litt.' For mange mennesker kom og gikk, og de hadde ikke engang tid til å spise.

Så dro de av sted med båten til et øde sted, helt for seg selv.

Men folk så dem dra, og mange kjente dem igjen. Fra alle byene skyndte folk seg dit, løp forbi dem og kom fram før dem.

Da Jesus steg ut av båten, så han en stor folkemengde, og han fikk inderlig medfølelse med dem, for de var som sauer uten hyrde. Så begynte han å lære dem mange ting.

Da det allerede var blitt sent på dagen, kom disiplene til ham og sa: 'Dette er et øde sted, og det er sent på dagen.

Send folkene av sted, slik at de kan gå til gårdene og landsbyene i nærheten og kjøpe seg noe å spise.'

Men han svarte: 'Dere skal gi dem noe å spise.' De sa til ham: 'Skal vi gå og kjøpe brød for to hundre denarer og gi dem å spise?'

Han spurte dem: 'Hvor mange brød har dere? Gå og se etter.' Da de hadde funnet det ut, sa de: 'Fem brød og to fisker.'

Da befalte han at de skulle få alle til å sette seg i grupper på det grønne gresset.

Og de satte seg ned i grupper, noen på hundre, noen på femti.

Så tok han de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen, ba takkebønnen, brøt brødene og ga dem til disiplene for at de skulle dele ut til folket. Og han delte også ut de to fiskene til alle.

Alle spiste og ble mette.

Og de samlet opp tolv kurver full av brød og fisk.

Antallet som hadde spist brødene, var omkring fem tusen menn.

Straks etterpå befalte Jesus disiplene sine å gå ombord i båten og dra i forveien til Betsaida, mens han fikk folkemengden til å dra av sted.

Etter å ha tatt farvel med dem, gikk han opp i fjellet for å be.

Da kvelden kom, var båten midt ute på sjøen, mens han var alene på land.

Han så at de slet med å ro fordi vinden var imot dem. Rundt fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen, og han ville gå forbi dem.

Men da de så ham gå på sjøen, trodde de det var et spøkelse og ropte høyt.

Alle så ham og ble skremt. Men straks talte han til dem og sa: 'Vær ved godt mot! Det er jeg. Frykt ikke.'

Han steg opp i båten til dem, og vinden la seg. De var overveldet av undring,

for de hadde ikke skjønt det med brødene, hjertene deres var blitt harde.

Da de hadde krysset over, kom de til Genesaret-landet og la til kai.

Så snart de steg ut av båten, kjente folk ham igjen.

De løp omkring i hele distriktet og begynte å bære de syke på bårene dit de hørte han var.

Overalt hvor han gikk, i landsbyer, byer eller på landsbygda, la de de syke på torgene og ba ham om å la dem få røre ved dusken på kappen hans; og alle som rørte ved ham, ble helbredet.