Og jeg så en annen mektig engel komme ned fra himmelen, innhyllet i en sky. Det var en regnbue over hodet hans, ansiktet hans lyste som solen, og føttene hans var som ildsøyler.

I hånden holdt han en liten, åpnet bokrull. Han satte sin høyre fot på havet og den venstre på jorden,

og ropte med høy røst som en løve brøler. Da han ropte, talte de syv tordener sine egne stemmer.

Og da de syv tordener hadde talt, var jeg i ferd med å skrive, men jeg hørte en røst fra himmelen si: "Forsegl det som de syv tordener har sagt, og skriv det ikke ned."

Engelen, som jeg så stå på havet og på jorden, løftet sin hånd mot himmelen,

og sverget ved ham som lever i all evighet, han som skapte himmelen og alt som er i den, jorden og alt som er på den, og havet og alt som er i det, at det ikke lenger skal være tid.

Men i de dager når den sjuende engel er i ferd med å blåse i basunen, skal Guds mysterium være fullført, slik han kunngjorde for sine tjenere profetene.

Og stemmen som jeg hadde hørt fra himmelen talte igjen til meg og sa: "Gå og ta den lille åpne bokrullen som er i hånden på engelen som står på havet og på jorden."

Så gikk jeg bort til engelen og ba ham gi meg bokrullen. Han sa til meg: "Ta den og spis den opp; den vil gjøre magen din bitter, men i munnen din vil den være søt som honning."

Jeg tok den lille bokrullen fra engelens hånd og spiste den opp. I munnen var den søt som honning, men da jeg hadde spist den, ble magen min bitter.

Og han sa til meg: "Du må igjen profetere om mange folk, nasjoner, språk og konger."