Hva skal vi da si om Abraham, vår forfar, hva oppnådde han etter kjødet?

For hvis Abraham ble rettferdiggjort ved gjerninger, har han noe å rose seg av, men ikke overfor Gud.

For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet.

Den som arbeider, får lønnen ikke av nåde, men som det han har fortjent.

Men den som ikke arbeider, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, får sin tro regnet som rettferdighet.

Slik som også David sier om den lykke mennesket har, hvem Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger.

Salige er de som har fått sine lovbrudd tilgitt og sine synder skjult.

Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd.

Kommer denne salighet da bare over de omskårne, eller også over de uomskårne? For vi sier jo at troen ble regnet Abraham til rettferdighet.

Hvordan ble den regnet? Mens han var omskåret, eller uomskåret? Ikke mens han var omskåret, men mens han var uomskåret.

Og han mottok omskjærelsens tegn som et segl på den rettferdighet av troen han hadde mens han var uomskåret, for at han skulle være far til alle som tror, selv om de er uomskårne, så rettferdigheten også blir tilregnet dem.

Og far til de omskårne, ikke bare for de omskårnes skyld, men også for de som vandrer i troens spor, som hadde Abraham vår far mens han var uomskåret.

For løftet til Abraham eller hans ætt om å bli arving av verden, kom ikke ved lov, men ved troens rettferdighet.

For hvis de som er av loven er arvinger, da er troen blitt til intet og løftet er gjort til intet.

For loven virker vrede; der det ikke er noen lov, er det heller ingen overtredelse.

Derfor er det av tro, for at det kan være av nåde, så løftet kan stå fast for hele ætten, ikke bare for de som er av loven, men også for de som har troen til Abraham, som er far til oss alle.

(Som det er skrevet: «Jeg har satt deg til far for mange folkeslag.») For Guds ansikt, som Abraham trodde på, han som gir liv til de døde og kaller på det som ikke er, som om det var.

Mot håp trodde han med håp, så han ble far til mange folkeslag etter det som var sagt: «Så skal din ætt bli.»

Og uten å bli svak i troen, betraktet han ikke sitt eget legeme, som allerede var dødslig, da han var omkring hundre år, og heller ikke Saras døde morsliv.

I forhold til Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men ble styrket i troen og gav Gud ære.

Og han var fullstendig overbevist om at det Gud hadde lovet, var han også i stand til å gjøre.

Derfor ble det også regnet ham til rettferdighet.

Men det ble ikke skrevet for hans skyld alene at det ble regnet ham,

men også for vår skyld. Det skal tilregnes oss som tror på ham som oppreiste Jesus, vår Herre, fra de døde.

Han ble overgitt for våre overtredelser og reist opp for vår rettferdiggjørelse.