Jeg taler sannheten i Kristus, jeg lyver ikke, og min samvittighet vitner med meg i Den Hellige Ånd,

at jeg har stor sorg og uavlatelig smerte i mitt hjerte.

For jeg skulle ønske at jeg selv var forbannet og skilt fra Kristus for mine brødres skyld, mine slektninger etter kjødet.

De er israelitter; dem tilhører barnekåret, herligheten, paktene, lovgivningen, gudstjenesten og løftene.

Dem tilhører fedrene, og fra dem stammer Kristus etter kjødet, han som er over alt, Gud velsignet i evighet. Amen.

Men det er ikke slik at Guds ord har slått feil. For ikke alle som er av Israel, tilhører Israel.

Heller ikke fordi de er Abrahams etterkommere, er de alle barn. Men: «I Isak skal din ætt bli kalt.»

Det vil si, ikke kjødelige barn er Guds barn, men løftets barn blir regnet som ætt.

For dette er løftets ord: «Ved denne tiden vil jeg komme, og Sara skal ha en sønn.»

Ikke bare det, men også Rebekka hadde barn ved en mann, vår far Isak.

Før de ble født, før de hadde gjort noe godt eller ondt, for at Guds plan etter utvelgelse skulle stå,

ikke av gjerninger, men av han som kaller, ble hun sagt: «Den eldre skal tjene den yngre.»

Som det står skrevet: «Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg.»

Hva skal vi da si? Er det urettferdighet hos Gud? Slett ikke.

For han sier til Moses: «Jeg vil vise miskunn mot den jeg viser miskunn, og jeg vil ha medfølelse med den jeg har medfølelse.»

Så det kommer ikke an på den som vil, heller ikke på den som løper, men på Gud som viser miskunn.

For Skriften sier til farao: «For dette formål vekket jeg deg opp, for at min kraft skulle bli vist i deg, og for at mitt navn skulle bli forkynt over hele jorden.»

Derfor viser han miskunn mot den han vil, og forherder den han vil.

Du vil da si til meg: «Hvorfor irettesetter han da fortsatt? For hvem kan motstå hans vilje?»

Men, å menneske, hvem er du som taler mot Gud? Vil det formede si til ham som formet det: «Hvorfor gjorde du meg slik?»

Har ikke pottemakeren makt over leiren til å lage av samme masse ett kar til ære, og et annet til vanære?

Hva om Gud, som ønsket å vise sin vrede og kunngjøre sin makt, utholdt med stor tålmodighet vredens kar, tilberedt for ødeleggelse,

for å gjøre sin herlighets rikdom kjent over miskunnens kar, som han tidligere har gjort rede for herlighet,

som han også kalte oss, ikke bare fra jødene, men også fra hedningene?

Som han også sier hos Hosea: «Jeg vil kalle dem som ikke er mitt folk, mitt folk, og henne som ikke er elsket, elsket.»

Og det skal skje, der det ble sagt til dem: «Dere er ikke mitt folk,» der skal de bli kalt den levende Guds barn.

Jesaja roper angående Israel: «Om Israels barn var like tallrike som havets sand, skal bare en rest bli frelst.

For Herren vil fullføre sin fullendete dom på jorden med rettferdighet.»

Og som Jesaja tidligere har sagt: «Hadde ikke Herren Sebaot etterlatt oss et avkom, ville vi blitt som Sodoma, og vi ville blitt lik Gomorra.»

Hva skal vi da si? At hedningene, som ikke fulgte rettferdighet, har oppnådd rettferdighet, nemlig rettferdighet som er av tro.

Men Israel, som jaget etter en lov av rettferdighet, nådde ikke frem til den loven.

Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men som av gjerninger. De snublet over snublesteinen;

som det står skrevet: «Se, jeg legger i Sion en snublesten og en klippe til fall. Men den som tror på ham skal ikke bli til skamme.»