Paulus kom til Derbe og Listra, og se, der var en disippel som het Timoteus, sønn av en troende jødisk kvinne; hans far var greker.

Han ble godt vitnet om av brødrene i Listra og Ikonion.

Paulus ønsket at han skulle dra med seg, så på grunn av jødene omskar han ham, for alle visste at faren hans var greker.

Da de reiste fra by til by, overleverte de dem de forskriftene som var bestemt av apostlene og de eldste i Jerusalem.

Men menighetene ble styrket i troen, og antallet vokste dag for dag.

Da de reiste gjennom Frygia og Galatia, ble de hindret av Den Hellige Ånd fra å forkynne ordet i Asia.

Da de kom til Mysia, prøvde de å dra til Bitynia, men Ånden tillot dem ikke å dra dit.

Da de passerte Mysia, kom de ned til Troas.

Og om natten fikk Paulus et syn; en mann fra Makedonia sto foran ham og ba: "Kom over til Makedonia og hjelp oss!"

Da han hadde sett synet, straks søkte vi å dra over til Makedonia, overbevist om at Gud hadde kalt oss til å forkynne evangeliet for dem.

Derfor, da vi seilte fra Troas, satte vi kursen direkte mot Samotrake, og dagen etter til Neapolis.

Derfra dro vi til Filippi, som er den første byen i Makedonia, en romersk koloni. Vi oppholdt oss i denne byen noen dager.

På sabbatsdagen gikk vi utenfor byen til en elv, hvor vi antok at det var bønnetjeneste; og vi satte oss ned og talte til kvinnene som hadde samlet seg der.

En kvinne ved navn Lydia, en selger av purpur fra byen Tyatira som tilbad Gud, lyttet til det som ble sagt.

Da hun og hennes hus ble døpt, ba hun: "Hvis dere anser meg for troende på Herren, kom inn i huset mitt og bli der." Og hun presset oss.

Det skjedde at mens vi var på vei for å be, møtte vi en tjenestepike som hadde en spådomsånd.

Hun fulgte etter Paulus og oss, og ropte: "Disse menn er Guds tjenere, den Høyeste, og forkynner oss veien til frelse."

Dette gjorde hun i mange dager. Men Paulus, opprørt, snudde seg og sa til ånden: "Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn å dra ut fra henne." Og den dro ut med en gang.

Men da herrene hennes så at håpet om fortjeneste var borte, grep de Paulus og Silas og dro dem til torget foran myndighetene.

Og de viste dem til stadtholderne og sa: "Disse menn, som er jøder, forstyrrer vår by,"

og forkynner skikker og tradisjoner som ikke er tillatt for oss å ta imot eller følge, fordi vi er romere.

Folket reiste seg mot dem; myndighetene rev av dem klærne og befalte at de skulle piskes.

Og etter at de hadde påført dem mange slag, kastet de dem i fengsel, og befalte fengselsvokteren å ta godt vare på dem.

Da han hadde fått denne ordren, kastet han dem i det indre fengselet og fastsatte føttene deres i stokken.

Men midt på natten ba Paulus og Silas og sang lovsanger til Gud, og fangene hørte på dem.

Men plutselig kom det et kraftig jordskjelv, så grunnlaget for fengselet ble rystet; og med det samme åpnet alle dørene seg, og alle lenker ble løst.

Og fengselsvokteren våknet, og da han så at dørene til fengselet var åpne, trakk han sverdet og ville ta sitt liv, for han trodde at fangene hadde stukket av.

Men Paulus ropte med høy stemme: "Gjør deg ikke noe vondt, for vi er alle her!"

Og han ba om lys, sprang inn, ble redd og falt ned for Paulus og Silas.

Og han førte dem ut og sa: "Herrer, hva må jeg gjøre for å bli frelst?"

Og de sa: "Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus."

Og de talte til ham Herrens ord, og til hele hans hus.

Og han tok dem med seg den samme natten, vasket sårene deres og ble døpt med det samme, han og hele sitt hus.

Og han førte dem opp i huset sitt, beredt et måltid for dem, og gledet seg sammen med hele sitt hus fordi han hadde trodd på Gud.

Men dagen etter sendte myndighetene bud med vokterne og sa: "Løs disse mennene."

Og fengselsvokteren meldte dette til Paulus og sa: "Myndighetene har sendt for å la dere dra; kom nå ut og gå i fred."

Men Paulus sa til dem: "De pisket oss offentlig uten dom, og vi er romerske borgere; nå vil de slippe oss ut i hemmelighet? Nei, tvert imot; la dem selv komme og føre oss ut."

Vokterne rapporterte dette til myndighetene, og de ble redde da de hørte at de var romere.

Og de kom og ba dem, førte dem ut og bad dem om å forlate byen.

Da de var kommet ut av fengselet, gikk de inn til Lydia; og da de så brødrene, oppmuntret de dem og dro.