Paul så fast på rådet og sa: "Brødre, jeg har levd i en god samvittighet for Gud inntil i dag."

Øverstepresten Ananias befalte dem som stod nær ham å slå ham på munnen.

Da sa Paul til ham: "Gud skal slå deg, du hvite vegg! Du sitter her og dømmer meg etter loven, men befaler meg å bli slått når du selv bryter loven?"

De som stod nær, sa: "Forbanner du Guds øversteprest?"

Paul svarte: "Brødre, jeg visste ikke at det er øverstepresten; for det står skrevet: 'Du skal ikke tale ondt om folkets styresmann.'"

Men da Paul skjønte at noen av dem var saddukeer og andre fariseer, ropte han i rådet: "Brødre, jeg er fariseer, en sønn av fariseer; jeg blir dømt for håpet om oppstandelsen fra de døde!"

Da han sa dette, ble det strid mellom fariseerne og saddukeeene, og folket delte seg.

For saddukeeene sier at det ikke finnes noen oppstandelse, verken engel eller ånd; mens fariseerne bekjenner begge deler.

Det ble et stort ramaskrik, og fariseernes skriftlærde sto opp og begynte å stride, og sa: "Vi finner ikke noe ondt i denne mannen; men hvis en ånd eller en engel har talt til ham, må vi ikke stride imot Gud!"

Da det ble stor uro, ble kommandanten redd for at Paul skulle bli revet i stykker av dem, og han befalte soldatene å gå ned og ta ham bort fra midten av dem og føre ham til leiren.

Den natten viste Herren seg for Paul og sa: "Vær modig, Paul! For akkurat som du har vitnet om meg i Jerusalem, må du også vitne i Roma."

Da dagen kom, gjorde noen av de jødiske mennene en sammensvergelse og bandt seg selv med en ed om at de ikke ville spise eller drikke før de hadde drept Paul.

Det var mer enn førti menn som hadde gjort denne sammensvergelsen.

De gikk til øversteprestene og de eldste og sa: "Vi har bandt oss selv med en ed om at vi ikke vil spise før vi får drept Paul."

Så spør dere kommandanten og rådet om å få ham brakt til dere i morgen, som om dere ville avgjøre hans sak mer nøye; vi vil være klare til å drepe ham før han kommer nær dere."

Men Pauls søstersønn fikk kjennskap til inntrengen og gikk inn i leiren og meldte det til Paul.

Paul kalte til seg en av offiserene og sa: "Få denne unge mannen til kommandanten, for han har noe viktig å fortelle ham."

Offiseren tok ham med seg og førte ham til kommandanten og sa: "Den fangen Paul har kalt meg og bedt meg ta med denne unge mannen til deg, for han har noe viktig å si deg."

Og kommandanten tok ham ved hånden og førte ham til side og spurte: "Hva er det du har å fortelle meg?"

Han svarte: "Jødene har blitt enige om å be deg om å bringe Paul ned til rådet i morgen, som om de ville ha mer klarhet om ham."

Så vær ikke overbevist av dem; for det ligger mer enn førti menn i bakhold for å drepe ham, og de har bandt seg selv med en ed om at de ikke vil spise eller drikke før de dreper ham; nå er de klare og venter bare på løftet fra deg."

Da kommandanten sendte ham bort, ga han ham ordre om ikke å si til noen at han hadde fortalt ham dette.

Og han kalte til seg to av offiserene og sa: "Sett i stand to hundre soldater slik at de kan dra til Cæsarea, samt sytti ryttere og to hundre spydbærere, fra den tredje time av natten."

Og la også prøve å skaffe hester som de kan sette Paul på og redde ham til Felix, guvernøren.

Og han skrev et brev som inneholdt følgende innhold:

Claudius Lysias til den mektige guvernøren Felix, hilsen.

Denne mannen ble arrestert av de jødiske mennene, og de var i ferd med å drepe ham; men jeg kom med soldatene og reddet ham, da jeg fikk vite at han var romersk borger.

Jeg ønsket å vite hva han ble anklaget for, og brakte ham ned til rådet deres.

Jeg fant ham anklaget for spørsmål om deres lov, men ikke skyldig til noe som fortjener død eller fengsel.

Men da jeg fikk vite om planene for å ta livet av mannen, sendte jeg ham straks til deg og befalte også anklagerne å si sin sak for deg. Vær vel.

Så ble soldatene, etter ordre, tatt opp og førte Paul bort om natten til Antiokia.

Neste dag lot de rytterne reise med ham, men de selv vendte tilbake til leiren.

Da de kom til Cæsarea og ga brevet til guvernøren, ble Paul ført fram til ham.

Da guvernøren hadde lest brevet, spurte han om hvilken provins han kom fra; og da han fikk vite at han var fra Kilikia,

sa han: "Jeg skal høre deg når også anklagerne dine kommer." Han befalte at han skulle holdes i Herodes' pretorium.