Da de kom til bevissthet, forsto de at øya het Melita.

Men innbyggerne var vennlige mot oss: De hadde tent et bål og ønsket oss velkommen, på grunn av regnet og kulden.

Da Paulus samlet en haug med kvister og la dem på ilden, kom en slange ut fra varmen og bet han i hånden.

Da innbyggerne så slangen hengende fra hånden hans, sa de til hverandre: "Utvilsomt er denne mannen en morder; for selv om han er reddet fra havet, lar ikke rettferdigheten ham leve."

Men han ristet slangen av hånden og led ingen skade.

De ventet på at han skulle bli syk eller plutselig falle død ned; men etter lang tid, da de så at ingenting mer skjedde med ham, endret de mening og sa at han var en gud.

I nærheten av dette stedet var det en høytstående mann på øya, ved navn Publilus; han tok imot oss og viste oss stor gjestfrihet i tre dager.

Det viste seg at faren til Publilus var syk med feber og dysenteri; Paulus gikk inn til ham, ba, og la hendene på ham og helbredet ham.

Da dette skjedde, kom også de andre syke fra øya og ble alle helbredet:

De hedret oss med mange gaver; og da vi skulle seile, ga de oss det som var nødvendig.

Etter tre måneder seilte vi på et skip som hadde ligget i havn ved øya, et skip fra Alexandria, med symbolet for Dioskurerne.

Vi ankom Siracusa og tilbrakte tid der i tre dager.

Deretter seilte vi rundt og kom til Rhegion; neste dag kom en varm vind, og dagen etter kom vi til Puteoli:

Der fant vi brødre og ble bedt om å bli hos dem i syv dager; og slik kom vi til Roma.

Fra Roma hørte brødrene om oss og kom ut for å møte oss ved Appius Forum og Tre Tavern; da Paulus så dem, takket han Gud og fikk ny styrke.

Da vi kom til Roma, overlot hundremannene fangene til kommandanten; men Paulus fikk lov til å bo for seg selv sammen med soldaten som vakte ham.

Det skjedde etter tre dager at Paulus kalte sammen jødenes første; og da de var samlet, sa han til dem: "Brødre, jeg har ikke gjort noe galt mot mitt folk eller mot våre forfedres skikker; jeg er blitt fengslet i Jerusalem og overgitt fra jødene til romerne."

De, etter å ha forhørt meg, ønsket å løslat meg, fordi de ikke fant noe dødsårsak hos meg.

Men da jødene protesterte, måtte jeg påkalle keiseren, ikke fordi jeg hadde noe å anklage mitt folk for.

Derfor ba jeg dere om å se meg og snakke med meg; for av håpet om Israel er jeg lenket på grunn av dette.

De sa til ham: "Vi har hverken fått brev fra Judéa angående deg, eller noen av brødrene som har kommet hit har rapportert eller sagt noe ondt om deg."

De sa til ham: "Vi ønsker å høre fra deg hva du mener; for vi vet at det er en motstand mot denne sekten overalt."

De fastsatte en dag for ham, og kom til ham flere; der forklarte han Guds rike, vitnet om Jesus, og ga dem bevis fra Moseloven og profetene, fra morgen til kveld.

Og noen av dem lot seg overbevise av det han sa, men andre trodde ikke.

Og da de ikke kunne bli enige, var de på vei til å forlate ham; men han sa et ord: "Det var riktig det Den Hellige Ånd sa til deres forfedre gjennom profeten Jesaja,"

og sa: "Gå til dette folket, og si: 'Dere skal høre, men ikke forstå; dere skal se, men ikke oppfatte.'"

For dette folkets hjerte har blitt tungt, de hører med tunge ører, og de har lukket øynene; for at de ikke skal se med sine øyne, og høre med sine ører, og forstå med sitt hjerte, og vende seg om, og jeg skal helbrede dem."

Så vær det kjent for dere at denne frelsen fra Gud er sendt til hedningene; de skal høre det."

Og da han sa dette, trakk jødene seg unna og diskuterte mye imellom seg.

Paulus oppholdt seg i to hele år i sitt eget leide hus og tok imot alle som kom til ham,

og forkynte Guds rike, og lærte om Herren Jesus Kristus, med all frimodighet, uten hindring.