Derfor, brødre som er hellige, dere som har fått del i den himmelske kallet, legg merke til Apostelen og Overpresten for vår bekjennelse, Kristus Jesus.

Han som er trofast mot den som har kalt ham, som også Moses var i hele sitt hus.

For han er blitt vurdert mer ærefull enn Moses, fordi han som bygde huset har større ære enn selve huset.

For hvert hus blir bygget av noen, men Gud er den som har bygget alt.

Moses var trofast i hele sitt hus som en tjener, et vitnesbyrd om det som skulle bli sagt.

Men Kristus er som en Sønn over sitt hus, og vi er hans hus, hvis vi holder fast på vårt mot og den stolthet vi har i håpet, helt til slutten.

Derfor, som Den Hellige Ånd sier: I dag, hvis dere hører hans røst,

Så ikke forherd hjertene deres, slik som i opprøret, den dagen da dere ble fristet i ørkenen.

Der fristet fedrene deres meg, de prøvde meg, og så mine verk

i førti år. Derfor ble jeg vred på denne slekten og sa: De farer alltid vill i sitt hjerte; de har ikke kjent mine veier.

Som jeg sverget i min vrede: De skal ikke komme inn i min hvile.)

Se til, brødre, at det ikke må finnes i noen av dere et ondt hjerte av vantro, som kan vende seg bort fra den levende Gud.

Men oppmuntre hverandre hver dag, så lenge det er kallt 'i dag', for at ikke noen av dere skal bli forherdet gjennom syndens svik.

For vi er blitt delaktige i Kristus, hvis vi holder fast ved begynnelsen av vårt håp helt til slutten.

Når det blir sagt: I dag, hvis dere hører hans røst, så forherd ikke hjertene deres, slik som i opprøret.

Hvem var det som, etter å ha hørt, oppviglet? Var det ikke alle som kom ut av Egypt under Moses?

Hvem ble vred i førti år? Var det ikke de som syndet, og hvis legemer falt i ørkenen?

Hvem sverget han da at de ikke skulle komme inn i hans hvile, hvis ikke de som var ulydige?

Og vi ser at de ikke kunne komme inn på grunn av vantro.