Den første hadde spesielle rettigheter for tilbedelse, og det hellige rommet hadde en unik karakter.

For en tabernakel ble bygget; den første, hvor lysestaken, bordet, og brødene av nærvær var plassert; dette omtales som det hellige.

Bak det andre forhenget fantes tabernakelet, som også kalles det aller helligste.

Det var et gullalter for røkelse, og paktens ark var dekket med gull på alle sider, og inne i den var det en gullkrukke med manna, Arons stav som hadde blomstret, og steintavlene med pakten.

Over den var cherubim av herlighet som overskygget soningsstedet; nå er det ikke passende å gå inn i detaljer om disse.

Når alt dette var på plass, gikk prestene alltid inn i den første tabernakelen for å utføre sine plikter.

Men i den andre tabernakelen gikk ypperstepresten én gang i året, og ikke uten blod, som han alltid ofret for seg selv og for folkets uvitende.

Dette viste Den hellige ånds betydning, for veien inn til det hellige var ennå ikke åpenbart, så lenge den første tabernakelen fortsatt eksisterte.

Den var et bilde for den nåværende tiden, i hvilken offergaver og ofre blir båret fram, men som ikke gir fullkommenhet til den som ofrer.

Disse gjelder bare mat, drikke, ulike former for renselse, og forskrifter for legemet, som gjelder inntil tiden for retting.

Men da Kristus kom som yppersteprest for de gode ting som kommer, gjennom den større og mer fullkomne tabernakelen, ikke laget av mennesker, det vil si, ikke av denne skapningen.

Men da Kristus kom som yppersteprest for de gode ting som kommer, gjennom den større og mer fullkomne tabernakelen, ikke håndlaget, det vil si, ikke fra denne skapningen.

For hvis blodet av okser og værer, og asken av en kvige, brukes til å rense dem som er blitt urene, gir det legemlig renselse.

Hvor mye mer vil da Kristi blod, som i kraft av Den evige Ånd ofret seg selv uten feil for Gud, rense deres samvittighet fra døde gjerninger, så de kan tjene den levende Gud?

Og derfor er han mediator for en ny pakt, slik at når det skjer en død, skal det skje en utløsing fra overtredelsene under den første pakt, slik at de som er kalt kan få den evige arven.

For der det er en pakt, er det nødvendig at den som oppretter den, dør.

For en pakt blir bekreftet ved de døde; for den har ikke kraft mens han som oppretter den, lever.

Derfor ble også den første ikke innviet uten blod.

For da alle budene ble talt etter loven gjennom Moses, tok han blodet fra okser og værer, sammen med vann, purpur og isop, og sprøytet både boken og hele folket.

Og han sa: "Dette er blodet av pakten som Gud har inngått med dere."

Og også tabernakelen og alt utstyret for tjenesten ble helliget med blod.

Og nesten alt blir renset med blod etter loven; uten blodutgytelse skjer det ikke noen tilgivelse.

Derfor er det nødvendig at bildene av det som er i himmelen blir renset; men de himmelske tingene krever bedre ofringer enn dette.

For Kristus gikk ikke inn i håndlagde helligdommer som er avbilder av de sanne, men inn i selve himmelen, nå åpenbart for Guds ansikt for vår skyld.

Ikke for at han skulle ofre seg selv mange ganger, slik ypperstepresten går inn i de hellige rom hvert år med fremmed blod.

For hvis det hadde vært nødvendig for ham å lide mange ganger siden verdens grunnvoll ble lagt, nå er det én gang for alle vist ved tidens ende, for å avskaffe synd ved sin ofring.

Og slik som det er fastsatt for menneskene å dø én gang, og deretter dom.

Slik ble Kristus én gang ofret for å ta bort mange synder; og ved sin andre komme skal han uten synd bli åpenbart for dem som venter på ham til frelse.