Om jeg taler i menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg blitt som en rungende messingklokke eller en klingende cymbal.

Selv om jeg har profetiens gave, forstår alle mysterier og all kunnskap, og har en slik tro at jeg kunne flytte fjell, uten kjærlighet er jeg ingenting.

Og selv om jeg gir bort alt jeg eier for å mette de fattige, og om jeg ofrer kroppen min ved å la den brennes, uten kjærlighet gagner det meg ingenting.

Kjærligheten tåler alt og er barmhjertig; den misunner ikke, skryter ikke og er ikke hovmodig.

Den oppfører seg ikke usømmelig, søker ikke sitt eget, lar seg ikke lett provosere og nærer ingen vonde tanker.

Den gleder seg ikke over urett, men fryder seg over sannheten.

Kjærligheten bærer alt, tror alt, håper alt og utholder alt.

Kjærligheten svikter aldri; profetier vil forgå, tunger vil opphøre, og kunnskap vil forsvinne.

For vi vet bare en del, og profeterer bare en del.

Men når det fullkomne kommer, skal det ufullkomne tilintetgjøres.

Da jeg var barn, talte jeg som et barn, forsto som et barn og tenkte som et barn; men da jeg ble voksen, kastet jeg bort det som var barnslig.

For nå ser vi gjennom et mørkt speil, men en dag skal vi se ansikt til ansikt; nå vet jeg bare en del, men da skal jeg vite fullt ut, slik som jeg selv blir kjent.

Men nå forblir tro, håp og kjærlighet – disse tre; og størst blant dem er kjærligheten.