Nå skjedde det etter Sauls død, da David kom tilbake etter slaktingen av amalekittene, og han oppholdt seg i Ziklag i to dager.

På den tredje dagen skjedde det følgende: Se, en mann kom ut fra Sauls leir med klærne revet i stykker og jord over hodet; da han nærmet seg David, falt han ned på jorden og bøyde seg i ærbødighet.

Da spurte David ham: 'Hvor kommer du fra?' Han svarte: 'Jeg har rømt fra Israels leir.'

Da sa David: 'Hva har hendt? Fortell meg, jeg ber deg.' Og han svarte: 'Følgene har flyktet fra slaget, og mange er falt og døde; også Saul og Jonathan, hans sønn, er borte.'

Da spurte David den unge mannen som hadde fortalt ham: 'Hvordan vet du at både Saul og Jonathan, hans sønn, er døde?'

Den unge mannen svarte: 'Ved en tilfeldighet kom jeg til fjellet Gilboa, og der så jeg at Saul lente seg mot sitt spyd; og se, stridsvogner og ryttere forfulgte ham tett.'

Da han snudde blikket bak seg, så han meg og ropte til meg. Jeg svarte: 'Her er jeg!'

Han spurte: 'Hvem er du?' og jeg svarte: 'Jeg er en amalekitt.'

Så sa han til meg igjen: 'Vennligst, legg deg over meg og drep meg, for nå har en overveldende smerte rammet meg, siden livet mitt fortsatt er i meg.'

Så jeg stod over ham og drepte ham, for jeg var sikker på at han ikke ville overleve fallet; og jeg tok den krone som prydet hodet hans, og armbåndet som var på armen hans, og har ført dem hit til min herre.

Deretter grep David tak i klærne sine og rev dem i stykker, og alle de som var med ham gjorde det samme.

De sørget, gråt og fastet til kveld for Saul og for Jonathan, hans sønn, for Herrens folk og for Israels hus, fordi de var falt for sverdet.

Da spurte David den unge mannen igjen: 'Hvor kommer du fra?' Han svarte: 'Jeg er sønn av en fremmed, en amalekitt.'

Da spurte David ham: 'Hvordan våget du å strekke ut hånden for å drepe Herrens salvede?'

Så kalte David en av de unge mennene og sa: 'Kom nærmere og slå ham ned.' Og han slo ham til så han døde.

Da sa David til den unge mannen: 'Ditt blod skal ramme deg, for din egen munn vitnet mot deg da du sa: «Jeg har drept Herrens salvede.»'

Og David sørget med denne klagen over Saul og over Jonathan, hans sønn:

(Han befalte også at Juda-barn skulle lære seg bueskyting: for se, det står skrevet i Jasher-boken.)

Israels prakt er drept på dine høye steder; se, de mektige har falt!

Ikke fortell det i Gat, og ikke gjør det kjent i Askelons gater, for da vil filisteernes døtre fryde seg, og de uomskårne døtre vil triumfere.

O fjellene på Gilboa, la verken dugg eller regn falle over dere, ei heller over stedene for offer, for der er den mektiges skjold vanæret kastet bort – Sauls skjold, som om han aldri hadde blitt salvet med olje.

Fra de drepte sitt blod og fra de mektiges fett, snudde ikke Jonatans bue, og Sauls sverd kom ikke tomt tilbake.

Saul og Jonathan var beundringsverdige i livet, og i døden ble de ikke delt; de var raskere enn ørner, sterkere enn løver.

Israels døtre, sørg over Saul, som kledde dere i skarlagen og andre frydigheter, og som smykket kledningene deres med gull.

Hvordan de mektige har falt midt i slaget! O Jonathan, du ble drept på dine høye steder.

Jeg sørger dypt for deg, min bror Jonathan; du var meg en stor glede, og din kjærlighet til meg var enestående, den overgikk selv kjærligheten som kvinner gir.

Hvordan de mektige har falt, og krigsutstyret er gått tapt!