Nå var det langvarig krig mellom Sauls hus og Davids hus, men David ble stadig sterkere, mens Sauls hus ble stadig svakere.

I Hebron ble Davids sønner født, og hans førstefødte var Amnon, av Ahinoam, jizreelittinnen.

Hans andre var Chileab, av Abigail, hustru til Nabal, karmelitten; og den tredje, Absalom, sønn av Maacah, datter av Talmai, kongen av Geshur.

Den fjerde var Adonijah, sønn av Haggith; og den femte, Shephatiah, sønn av Abital.

Den sjette var Ithream, av Eglah, en av Davids hustruer. Disse ble født til David i Hebron.

Og mens krigen fortsatte mellom Sauls hus og Davids hus, tok Abner parti for Sauls hus.

Saul hadde en bihustru som het Rizpah, datter av Aiah, og Ishbosheth spurte Abner: «Hvorfor har du lagt deg med min fars bihustru?»

Abner ble da meget opprørt over Ishbosheths ord og svarte: «Skal jeg være et hundehode, som i dag viser godhet mot Juda ved å behandle Sauls hus – din fars hus, hans slekt og venner – uten å ha utlevert deg til David, for at du nå skal anklage meg for noe med denne kvinnen?»

Så skal Gud gjøre mot Abner og enda mer, med unntak av det Herren har sverget for David, for slik vil jeg gjøre mot ham:

å overføre riket fra Sauls hus og opprette Davids trone over Israel og Juda, fra Dan helt til Beersheba.

Ishbosheth kunne ikke svare Abner et ord, for han fryktet ham.

Abner sendte sendebud til David på sin vegne og sa: «Hvem eier landet? Inngå en pakt med meg, så vil min hånd være med deg for å samle hele Israel til deg.»

David svarte: «Vel, jeg inngår en pakt med deg, men jeg krever én ting: Du skal ikke se mitt ansikt før du først bringer Michal, Sauls datter, når du kommer for å møte meg.»

David sendte sendebud til Ishbosheth, Sauls sønn, og sa: «Lever meg min kone Michal, som jeg vant for meg for hundre forhuder av filistrene.»

Ishbosheth sendte så bud og tok henne fra sin ektemann, nemlig Phaltiel, sønn av Laish.

Hennes ektemann fulgte etter henne, gråtende, helt til Bahurim. Da sa Abner til ham: «Gå tilbake», og han dro tilbake.

Abner talte med Israels eldste og sa: «Dere søkte etter David i gamle dager for at han skulle være deres konge.»

«Gjør det nå,» sa han, «for Herren har uttalt: 'Ved min tjener Davids hånd skal jeg frelse mitt folk Israel fra filistrenes hånd og fra alle deres fiender.'»

Abner talte også til Benjamin og gikk i tillegg for å tale til David i Hebron alt som ville behage Israel og hele Benjamins hus.

Så kom Abner i følge med tjue menn til David i Hebron, og David holdt en fest for Abner og alle med ham.

Abner sa til David: «Jeg skal reise og samle hele Israel til min herre, kongen, slik at de kan inngå en pakt med deg, og du kan regjere over alt ditt hjerte begjærer.» David lot Abner dra i fred.

Se, Davids tjenere og Joab kom fra å forfølge en tropp og hadde med seg et stort bytte; men Abner var ikke lenger med David i Hebron, for han var sendt bort og dro i fred.

Da Joab og hele hans hærkompagni kom, fortalte de til Joab: «Abner, Ners sønn, har kommet til kongen, men han har blitt sendt bort og dratt i fred.»

Joab gikk da til kongen og spurte: «Hva har du gjort? Se, Abner kom til deg – hvorfor har du sendt ham bort, slik at han har dratt helt?»

«Du vet at Abner, Ners sønn, kom for å bedra deg, for å holde rede på dine utganger og innganger og for å få oversikt over alt du gjør.»

Da Joab hadde forlatt David, sendte han sendebud etter Abner, som hentet ham tilbake fra Sirahs brønn – noe David ikke visste noe om.

Da Abner var tilbake i Hebron, tok Joab ham til side ved porten for å snakke rolig med ham, og slo ham under den femte ribben slik at han døde, for Asahels skyld, som var hans bror.

Da David hørte dette, sa han: «Jeg og mitt rike er for evig uskyldige for Herren med hensyn til Abner, Ners sønn, og hans blod.»

«La hevnen komme på Joabs hode og over hele hans fars hus; og fra Joabs hus skal det ikke mangle noen – verken den som har en arving, eller den som er spedalsk, eller den som trenger en stokk, eller den som faller for sverdet, eller den som mangler brød.»

Joab og hans bror Abishai drepte Abner fordi han hadde drept deres bror Asahel ved Gibea under striden.

David sa til Joab og til alle med ham: «Riv klærne deres, ta på dere sekkeklede og sørg for Abner.» Og selv kong David fulgte med likbåren.

De begravde Abner i Hebron, og kongen løftet sin røst og gråt ved Abners grav mens hele folket gråt.

Kongen sørget over Abner og sa: «Døde Abner som en tåpe dør?»

«Dine hender ble ikke bundet, og dine føtter ble heller ikke lagt i lenker; som en mann faller for de ugudelige, slik falt du.» Og hele folket gråt igjen over ham.

Da alt folket kom for å få kongen til å spise kjøtt før dagen var omme, sverget David og sa: «Så skal Gud gjøre mot meg, og enda mer, om jeg smaker brød eller annet før solen har gått ned.»

Alle folket la merke til dette, og det behagte dem, for alt kongen gjorde, behaget folket.

For hele folket og alt Israel forsto den dagen at det ikke var kongens sak å drepe Abner, Ners sønn.

Kongen sa til sine tjenere: «Er det ikke slik at en prins og en stor mann falt denne dagen i Israel?»

«Og jeg er i dag svak, selv om jeg er salvet til konge, og disse menn – Zeruias sønner – er for harde for meg. Herren skal straffe den som gjør ondt etter sin ondskap.»