En mann født av en kvinne har få dager og er full av problemer.

Han blomstrer ut som en blomst, men blir kappet ned; han forsvinner som en skygge og varer ikke.

Åpner du dine øyne for en slik, og setter meg til dom sammen med deg?

Hvem kan få fram noe rent ut av noe urent? Ingen.

Siden hans dager er fastsatt, og antallet av hans måneder er i dine hender, har du satt grenser han ikke kan overskride;

Vend deg bort fra ham, så han kan hvile inntil han fører sin dag til ende, som en leiearbeider.

For det finnes håp for et tre, selv om det blir kappet ned, at det vil slå ut igjen og at de sarte grenene ikke vil opphøre.

Om roten blir gammel i jorden og stammen dør under jorden;

så vil den, ved vannets duft, spire og gi grener, likt en plante.

Men mennesket dør og forgår; ja, han overgir sin ånd – og hvor blir han da?

Som vann forlater havet, og flommen forvitrer og tørker opp:

slik legger mennesket seg, og reiser seg ikke; inntil himmelen opphører, vil han ikke våkne eller bli vekket fra sin dvale.

Å, skulle du bare skjule meg i graven og bevare min eksistens i hemmelighet til din vrede er lagt bort, slik at du fastsetter en tid for meg og husker meg!

Om en mann dør, skal han da leve igjen? Jeg vil vente alle de dager som er fastsatt for meg, til min forandring kommer.

Du skal kalle, og jeg vil svare deg; du vil lengte etter de verk dine hender har skapt.

For nå teller du mine skritt; ser du ikke også over min synd?

Min overtredelse er innesluttet som i en sekk, og du har samlet min urett.

Og virkelig, fjellets fall blir til intet, og steinen flyttes fra sin faste plass.

Vann gnisser bort steinene; du vasker bort alt som gror fra jordens støv, og du ødelegger menneskets håp.

Du seirer for alltid over ham, og han går sin vei; du endrer hans fjes og sender ham bort.

Hans sønner oppnår ære, men han legger det ikke merke til; de blir ydmyket, uten at han fatter det.

Men hans legeme skal kjenne smerte, og sjelen inni ham skal sørge.