Da svarte Elifaz temanitten og sa:

Skal en vis mann fremføre unyttig visdom og fylle sin mage med den østlige vinden?

Skal han resonnere med meningsløs tale, eller med ord som ikke bringer noe godt?

Ja, du bagatelliserer frykt og undertrykker din bønn til Gud.

For din munn ytrer din egen urett, og du velger den listige tungen.

Det er din egen munn som dømmer deg, ikke jeg – ja, dine egne lepper vitner mot deg.

Er du den første som ble født, eller ble du skapt før fjellene?

Har du kjent til Guds hemmelighet, og holder du visdom for deg selv?

Hva vet du som vi ikke vet? Hva forstår du som ikke finnes hos oss?

Hos oss finnes både de gråhårede og de svært gamle, langt eldre enn din far.

Er ikke Guds trøst nok for deg? Har du noen skjult hemmelighet å vise til?

Hvorfor lar du ditt hjerte drive deg bort, og hva blunker øynene dine for?

Er det for at du vender din ånd mot Gud og lar slike ord slippe ut av din munn?

Hva er et menneske, at han skal være uskyldig? Og den som er født av en kvinne, at han skal være rettferdig?

Se, han setter ingen lit til sine hellige, og til og med himmelen fremstår ikke ren for ham.

Hvor mye mer avskyelig og urent er mennesket, som inntar urett som om det var vann?

La meg vise deg, lytt til meg; det jeg har sett, vil jeg berette.

Som vise menn har lært videre fra sine fedre, uten å holde det hemmelig.

For til dem alene ble jorden gitt, og ingen fremmed trådte inn blant dem.

Den onde lider smerte gjennom alle sine dager, og antall år er skjult for den undertrykkende.

Et forferdelig stønn fyller hans ører; mens han nyter velstand, vil ødeleggeren komme over ham.

Han tror ikke at han skal komme ut av mørket, og sverdet venter ham.

Han streifer omkring etter brød og spør: 'Hvor er det?' Han vet at den mørke dagen er nært forestående.

Trøbbel og smerte vil skremme ham; de vil overmannes ham, lik en konge klar for kamp.

For han strekker ut sin hånd mot Gud og rustner seg mot den Allmektige.

Han stormer mot ham og rammer til og med hans nakke, de solide delene av hans skjold.

For han dekker sitt ansikt med sin overflod og legger fettklumper på sine sider.

Han bor i øde byer, i hus hvor ingen bor, som allerede er i ferd med å forfalle til ruiner.

Han skal ikke bli rik, eiendommen hans vil ikke bestå, og han skal ikke forlenge sin velstand på jorden.

Han skal ikke vende ut av mørket; flammen skal tørke opp hans grener, og ved hans munns pust vil han forsvinne.

La ikke den som blir bedratt stole på tomhet, for tomhet skal være hans lønn.

Det vil skje før tiden hans er inne, og hans gren vil ikke være grønn.

Han skal riste av seg sin umodne drue som fra en vinranke og kaste bort sin blomst som fra en oliventrekvist.

For de hyklers forsamling skal forbli øde, og ild skal fortære bestikkelsens telt.

De legger ondskap i stand og føder tomhet, mens deres mage forbereder bedrag.