Da svarte Job og sa:

Jeg har hørt mange slike ord: elendige trøstere er dere alle.

Skal tomme ord få en slutt? Hva er det som gir deg mot til å svare?

Jeg kunne også snakke som dere: om din sjel var min, kunne jeg helle ord over dere og riste på hodet til dere.

Men jeg ville styrke dere med min munn, og bevegelser i mine lepper ville lindre deres sorg.

Selv om jeg skulle tale, blir ikke min sorg lindret; og om jeg holder igjen, har det ingen lindrende virkning for meg.

Men nå har han gjort meg helt utmattet; du har forlatt alle som var med meg.

Du har gjort meg rynkete, noe som vitner om min smerte; og min magrede fremtoning er et bevis på lidelsen som preger ansiktet mitt.

Han river meg i sin vrede, han som hater meg; han knuser meg med sine tenner, og min fiende stirrer ondt på meg.

De stirrer på meg med åpen munn; de har slått meg i kinnet med en anklagende gest, og de har samlet seg imot meg.

Gud har overlatt meg til de ugudelige og kastet meg i hendene på de onde.

Jeg hadde det godt, men han har revet meg i stykker; han tok meg i nakken, ristet meg i stykker og satte meg ut som sitt mål.

Hans bueskyttere omringer meg; han deler mine nyre opp uten nåde, og han heller ut min galle på jorden.

Han knuser meg igjen og igjen; han tramper over meg som en kjempe.

Jeg har kledd kroppen min i sekkduk, og gjort mitt horn til skam i støvet.

Mitt ansikt er tilsmudset av gråt, og på øyelokkene mine hviler dødens skygge.

Ikke på grunn av urettferdighet i mine hender; min bønn er likevel ren.

Å, jord, dekk ikke mitt blod, og la ikke mitt rop få et sted å hvile.

Se, mitt vitnesbyrd er i himmelen, og min bok er ført opp på det høye.

Mine venner forakter meg, men mine øyne strømmer tårer til Gud.

Å, at noen kunne tale for en mann for Gud, slik en mann taler for sin neste!

Om noen år skal jeg forlate denne jord og gå den vei hvorfra jeg aldri vender tilbake.