Da David var gammel og mett av dager, gjorde han sin sønn Salomo til konge over Israel.

Han samlet alle fyrstene i Israel, sammen med prestene og levittene.

Levittene ble talt fra tretti år og oppover: det var trettiåtte tusen av dem, mann for mann.

Av dem skulle tjuefire tusen lede arbeidet ved Herrens hus; seks tusen var oppsynsmenn og dommere.

Videre var fire tusen dørvakter; og fire tusen skulle prise Herren med instrumentene som jeg har laget, sa David, for å lovprise Gud.

David delte dem inn i grupper etter Levis sønner, nemlig Gersjon, Kehat og Merari.

Av Gersjonittene var det La’adan og Sjimi.

La’adans sønner: den eldste Jehiel, og deretter Setam og Joel, tre i alt.

Sjimis sønner: Shelomot, Hasiel og Haran, tre i alt. Dette var de overhodene blant La’adans fedre.

Sjimis sønner var Jahat, Sisa, Jeusj og Beria. Disse fire var Sjimis sønner.

Jahat var den eldste, og Sisa den nest eldste. Men Jeusj og Beria hadde ikke mange sønner, så de ble telt sammen som én familie hos sin far.

Kehats sønner: Amram, Jishar, Hebron og Ussiel, fire i alt.

Amrams sønner: Aron og Moses. Aron ble utvalgt til å innvie det aller helligste, han og hans sønner for evig, for å brenne røkelse for Herrens åsyn, tjene ham og velsigne i hans navn for alltid.

Men når det gjelder Moses, Guds mann, ble hans sønner regnet til Levis stamme.

Moses’ sønner var Gersjom og Elieser.

Gersjoms sønner: Sju’uel var den eldste.

Eliesers sønner: Re’habja var den eldste. Elieser hadde ingen andre sønner, men Re’habjas sønner var mange.

Jishars sønner: Shelomit var den eldste.

Hebrons sønner: Jeria den første, Amarja den andre, Jahasiel den tredje og Jekameam den fjerde.

Ussiels sønner: Mika den første og Jesja den andre.

Meraris sønner: Mahli og Musji. Mahlis sønner: Eleasar og Kisj.

Eleasar døde og hadde ingen sønner, men bare døtre. Deres slektninger, Kisjs sønner, giftet seg med dem.

Mushis sønner: Mahli, Eder og Jerimot, tre i alt.

Dette var Levis sønner, etter deres fedrehus, regnet etter antall navn, de som arbeidde i tjenesten for Herrens hus, fra tjue år og oppover.

For David sa: Herren, Israels Gud, har gitt sitt folk ro, slik at de kan bo i Jerusalem for alltid.

Og også levittene skal ikke mer bære tabernaklet eller noe av dets tjenesteredskaper.

For ifølge Davids siste ord ble levittene talt fra tjue år og oppover.

For deres oppgave var å bistå Arons sønner i tjenesten for Herrens hus, i forgårdene, i rommene, og i renselsen av alle hellige ting, og for arbeidet med tjenesten ved Guds hus;

både for skuebrød, fint mel til matoffer, usyrede brød, det som stekes i pannen, og for det som er fritert, samt alle typer mål og størrelse;

Og hver morgen skulle de stå og takke og prise Herren, og det samme på kvelden;

Og for å bære frem alle brennofre til Herren på sabbatene, ved nymånedagene og på de fastsatte høytidene, etter antallet, slik det er påbudt for dem, kontinuerlig for Herrens ansikt,

og til å ta vare på tabernaklets tjenesteredskaper og det hellige stedet, og å bistå Arons sønner, deres brødre, i tjenesten for Herrens hus.