Zifittene kom til Saul i Gibea og sa: «Skjuler ikke David seg på Hakhilas høyde, som ligger foran Jesjimon?»

Da sto Saul opp og dro ned til Zifs ørken med tre tusen utvalgte menn fra Israel for å lete etter David i Zifs ørken.

Saul slo leir ved Hakhilas høyde, rett foran Jesjimon, ved veien. Men David ble værende i ørkenen. Da han merket at Saul kom etter ham inn i ørkenen,

sendte David speidere av sted og forstod at Saul virkelig hadde kommet.

Så dro David til stedet hvor Saul hadde slått leir. David så plassen der Saul lå, og Abner, sønn av Ner, hærføreren hans. Saul lå i skyttergraven, og folket lå rundt ham.

Da tok David til orde og sa til Ahimelek hetitten og til Abisjai, sønn av Seruja, Joabs bror: «Hvem vil gå ned med meg til Saul i leiren?» Og Abisjai svarte: «Jeg vil gå ned med deg.»

Så kom David og Abisjai til folket om natten, og se, der lå Saul og sov i skyttergraven med spydet stukket i jorden ved hodet hans, mens Abner og folket lå rundt ham.

Abisjai sa til David: «Gud har i dag gitt din fiende i din hånd. La meg nå stikke ham til jorden med spydet, med ett slag. Jeg skal ikke slå ham flere ganger.»

Men David sa til Abisjai: «Drep ham ikke! For hvem kan legge hånd på Herrens salvede uten å bli skyldig?»

David tilføyde: «Så sant Herren lever: Herren skal slå ham, enten hans dag kommer, så han dør, eller han skal gå ut i krigen og omkomme.

Herren forby at jeg skulle legge hånd på Herrens salvede. Ta nå spydet som står ved hodet hans og vannkrukken, og la oss gå.»

Så tok David spydet og vannkrukken som sto ved Sauls hode, og de gikk sin vei. Ingen så noe, ingen visste noe, og ingen våknet, for alle sov, siden en dyp søvn fra Herren hadde falt over dem.

David gikk over til den andre siden og stod på toppen av fjellet, et godt stykke unna, med stor avstand mellom dem.

David ropte til folket og til Abner, Ners sønn: «Svarer du ikke, Abner?» Abner svarte og sa: «Hvem er du som roper til kongen?»

David sa til Abner: «Er du ikke en modig mann? Og hvem er som deg i Israel? Hvorfor har du da ikke voktet din herre kongen? For en av folket kom inn for å drepe kongen, din herre.

Dette du har gjort er ikke godt. Så sant Herren lever, dere fortjener å dø, for dere har ikke voktet deres herre, Herrens salvede. Se nå etter hvor kongens spyd er, og vannkrukken som sto ved hans hode.»

Saul gjenkjente Davids stemme og sa: «Er det din stemme, min sønn David?» Og David sa: «Det er min stemme, min herre konge.»

Han sa: «Hvorfor forfølger min herre sin tjener? Hva har jeg gjort? Hvilken ondskap finnes det i min hånd?»

La nå min herre kongen høre sin tjeners ord. Om Herren har hisset deg opp imot meg, så la ham lukte et offer. Men hvis det er mennesker, måtte de være forbannet for Herrens ansikt, for de har drevet meg ut i dag fra å få del i Herrens arv, og sagt: 'Gå bort og tjen andre guder!'»

La derfor ikke mitt blod falle til jorden langt borte fra Herrens ansikt, for Israels konge har gått ut for å lete etter en loppe, som en som jakter på en rapphøne i fjellene.»

Da sa Saul: «Jeg har syndet. Kom tilbake, min sønn David, for jeg vil ikke gjøre deg noe ondt lenger, siden mitt liv var dyrebart i dine øyne i dag. Se, jeg har handlet som en dåre og feilet stort.»

David svarte og sa: «Se, kongens spyd! La en av de unge mennene komme over og hente det.»

Herren belønner enhver rettferdighet og trofasthet, for Herren ga deg i dag i min hånd, men jeg ville ikke legge hånd på Herrens salvede.

Slik som ditt liv var høyt ansett i mine øyne i dag, la også mitt liv være høyt ansett i Herrens øyne, og la ham utfri meg fra all trengsel.»

Da sa Saul til David: «Velsignet være du, min sønn David. Du skal både gjøre store ting og lykkes.» Så dro David sin vei, og Saul vendte tilbake til sitt sted.