Men jeg bestemte meg for dette i mitt eget sinn, at jeg ikke igjen skulle komme til dere med sorg.

For om jeg gjør dere sorgfulle, hvem er det da som gjør meg glad, om ikke nettopp den som er blitt bedrøvet av meg?

Og nettopp dette skrev jeg til dere, for at jeg ikke, når jeg kom, skulle få sorg av dem som jeg burde ha glede av. Jeg har jo tillit til dere alle at min glede også er gleden hos dere alle.

For ut av stor nød og angst i hjertet skrev jeg til dere med mange tårer, ikke for at dere skulle bli bedrøvet, men for at dere skulle kjenne den kjærligheten jeg i særlig rikt mål har til dere.

Men om noen har voldt sorg, har han ikke bedrøvet meg, uten delvis – for at jeg ikke skal legge for mye på dere alle.

For en slik mann er den straffen han fikk av flertallet, allerede tilstrekkelig.

Slik at dere heller burde tilgi og trøste ham, for at han ikke kanskje skal bli fullstendig oppslukt av overdreven sorg.

Derfor ber jeg dere innstendig om å bekrefte deres kjærlighet til ham.

For nettopp derfor skrev jeg også, for å sette dere på prøve og få vite om dere er lydige i alle ting.

Den dere tilgir noe, han tilgir også jeg. For det jeg har tilgitt – om jeg har tilgitt noe – har jeg tilgitt for deres skyld, for Kristi ansikt,

for at ikke Satan skal få et overtak på oss. For vi er jo ikke uvitende om hans knep.

Da jeg dessuten kom til Troas for å forkynne Kristi evangelium, og en dør av Herren ble åpnet for meg,

hadde jeg allikevel ingen ro i min ånd fordi jeg ikke fant Titus, min bror. Så jeg tok avskjed med dem og dro derfra til Makedonia.

Men Gud være takk, som alltid fører oss i triumf i Kristus, og gjennom oss sprer kunnskapen om ham som en vellukt overalt.

For vi er for Gud en Kristi vellukt, både blant dem som blir frelst og blant dem som går fortapt.

For disse siste en duft av død til død, for de andre en duft av liv til liv. Og hvem er tilstrekkelig til dette?

For vi er ikke som de mange som forfalsker Guds ord. Nei, i renhet og oppriktighet, som fra Gud, og for Guds åsyn, taler vi i Kristus.