Begynner vi igjen å anbefale oss selv? Eller trenger vi, som noen andre, anbefalingsbrev til dere eller anbefalingsbrev fra dere?

Dere er vårt brev, skrevet i våre hjerter, kjent og lest av alle mennesker.

For dere viser klart at dere er Kristi brev, utformet av vår tjeneste, skrevet ikke med blekk, men med den levende Guds Ånd; ikke på steintavler, men på hjertets kjødelige tavler.

En slik tillit har vi gjennom Kristus overfor Gud.

Ikke slik at vi i oss selv er dyktige nok til å tenke noe som kommer fra oss selv, men vår dyktighet kommer fra Gud,

som også har gjort oss til dyktige tjenere for den nye pakt, ikke for bokstaven, men for Ånden; for bokstaven dreper, men Ånden gir liv.

Men hvis dødens tjeneste, som var skrevet og inngravert på steiner, var så herlig at Israels barn ikke kunne se direkte på Moses’ ansikt på grunn av stråleglansen, som dog var en herlighet som skulle forsvinne,

hvor mye herligere skal ikke da Åndens tjeneste være?

For om fordømmelsens tjeneste hadde herlighet, så er rettferdighetens tjeneste enda mye mer rik på herlighet.

Det som var herlig, har likevel ingen glans sammenlignet med den overveldende herlighet som overgår det.

For om det som opphører hadde herlighet, hvor mye større er ikke herligheten i det som varer?

Når vi da har et slikt håp, bruker vi stor frimodighet i vår tale,

og ikke slik som Moses, som la et dekke over sitt ansikt, slik at Israels barn ikke kunne se klart enden på det som skulle forsvinne.

Men deres sinn ble formørket; for inntil denne dag forblir det samme dekket, når det gamle testamentet leses. Dette dekket blir nemlig tatt bort i Kristus.

Ja, ennå i dag, når Moses blir lest, ligger et dekke over deres hjerter.

Men når de vender seg til Herren, skal dekket bli tatt bort.

Men Herren er Ånden; og der Herrens Ånd er, der er frihet.

Og vi alle, som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, blir forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, slik det skjer ved Herrens Ånd.