Når det gjelder tjenesten for de hellige, er det egentlig unødvendig at jeg skriver til dere.

For jeg kjenner deres villighet, som jeg skryter av overfor makedonerne, at Akaia har vært klar siden i fjor; og deres iver har oppmuntret mange.

Likevel har jeg sendt brødrene, så vår ros av dere ikke skal vise seg å være forgjeves i denne saken; slik at dere skal være forberedt, slik jeg har sagt.

Ellers kan det hende at makedonerne kommer med meg og finner dere uforberedt, og vi— for ikke å si dere— ville bli skamfulle over denne sikre tilliten.

Derfor fant jeg det nødvendig å oppfordre brødrene til å dra i forveien til dere og på forhånd ordne med den gave dere tidligere har lovet. På den måten kan den være klar som en velsignelse, og ikke som noe gitt av gjerrighet.

Men dette sier jeg: Den som sår sparsomt, skal også høste sparsomt, og den som sår i velsignelse, skal også høste rikelig med velsignelse.

Hver enkelt skal gi slik han har bestemt seg i sitt hjerte, ikke motvillig eller av tvang; for Gud elsker en glad giver.

Og Gud har makt til å gi dere all nåde i overflod, slik at dere alltid og i enhver henseende har rikelig av alt det dere trenger, og kan ha overflod til all god gjerning.

Som det står skrevet: «Han har delt ut, han har gitt til de fattige; hans rettferdighet varer evig.»

Han som gir såkorn til såmannen og brød til føde, skal sørge for og mangfoldiggjøre det såkornet dere sår, og øke frukten av deres rettferdighet.

Dere blir rike på alt vis til all gavmildhet, en gavmildhet som gjennom oss fører til takk til Gud.

For utførelsen av denne tjenesten lindrer ikke bare de helliges behov, men fører også til rik holdning av takk til Gud.

Ved prøven på denne tjenesten priser de Gud for deres bekjennelse av lydighet mot Kristi evangelium, og for deres gavmilde gave til dem og til alle.

Og de ber for dere, og lengter inderlig etter dere på grunn av Guds overveldende nåde i dere.

Gud være takk for hans usigelige gave!