Herren sendte Natan til David. Han kom til ham og sa: Det var to menn i en by; en var rik og den andre var fattig.

Den rike mannen hadde svært mange flokker og hjorder.

Men den fattige mannen hadde ingenting bortsett fra en liten hunnlam, som han hadde kjøpt og oppfostret. Den vokste opp sammen med ham og barna hans. Den spiste av hans mat, drakk av hans kopp, og lå i fanget hans, og den var som en datter for ham.

Så kom en reisende til den rike mannen, og han ville ikke ta noe av sine egne sauer eller kyr for å lage mat til den reisende som var kommet til ham. I stedet tok han den fattige mannens lam og tilberedte det for mannen som var kommet til ham.

Da ble Davids sinne sterkt opptent mot mannen, og han sa til Natan: Så sant Herren lever, mannen som har gjort dette skal dø!

Og han skal erstatte lammet firedobbelt, fordi han gjorde dette og ikke viste medfølelse.

Natan sa da til David: Du er mannen. Så sier Herren, Israels Gud: Jeg har salvet deg til konge over Israel, og jeg har utfritt deg fra Sauls hånd.

Jeg ga deg din herres hus og din herres koner i din favn, og jeg ga deg Israels og Judas hus. Og hvis det hadde vært for lite, ville jeg gitt deg enda mer.

Hvorfor har du foraktet Herrens bud ved å gjøre det onde i Hans øyne? Du har slått Uria, hetitten, med sverd og tatt hans kone til din kone, og du har drept ham med ammonittenes sverd.

Nå skal derfor sverdet aldri vike fra ditt hus, fordi du har foraktet meg og tatt Urias, hetittens, kone til din kone.

Så sier Herren: Se, jeg skal la ulykker reise seg mot deg fra ditt eget hus. Jeg skal ta dine koner foran dine øyne og gi dem til din neste, og han skal ligge med dine koner i det lyse dagen.

For du gjorde det i hemmelighet, men jeg skal gjøre dette foran hele Israel og i fullt dagslys.

Da sa David til Natan: Jeg har syndet mot Herren. Natan svarte David: Herren har også tatt bort din synd; du skal ikke dø.

Men fordi du ved denne handlingen har gitt Herrens fiender anledning til å spotte, skal barnet som er født av deg, dø.

Natan dro da hjem. Herren slo barnet som Urias kone hadde født for David, og det ble svært sykt.

David ba derfor til Gud for barnet, og David fastet og gikk inn og lå hele natten på jorden.

De eldste i hans hus reiste seg og gikk til ham for å reise ham opp fra jorden, men han ville ikke, og han ville heller ikke spise brød sammen med dem.

Den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, mens barnet ennå var i live, talte vi til ham, og han hørte ikke på oss. Hvordan kan vi da fortelle ham at barnet er dødt? Han vil skade seg selv.

Men da David så at tjenerne hans hvisket sammen, forsto David at barnet var dødt. Da spurte David tjenerne sine: Er barnet dødt? De svarte: Ja, det er dødt.

Da stod David opp fra jorden, vasket seg, salvet seg og skiftet klær. Så gikk han inn i Herrens hus og tilba. Deretter gikk han til sitt eget hus, og da han ba om det, satte de mat fram for ham, og han spiste.

Da sa tjenerne hans til ham: Hva er dette du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det levde, men da barnet var dødt, stod du opp og spiste brød.

Han svarte: Mens barnet ennå var i live, fastet jeg og gråt, for jeg tenkte: Hvem vet om Gud vil være nådig mot meg, så barnet vil leve?

Men nå som det er dødt, hvorfor skal jeg faste? Kan jeg bringe det tilbake igjen? Jeg skal gå til det, men det skal ikke vende tilbake til meg.

David trøstet sin kone Batseba. Han gikk inn til henne og lå med henne, og hun fødte en sønn, og han kalte ham Salomo. Herren elsket ham.

Han sendte bud ved profeten Natan, og han kalte ham Jedidja, for Herrens skyld.

Joab kjempet mot Rabba, ammonittenes by, og inntok den kongelige byen.

Joab sendte bud til David og sa: Jeg har kjempet mot Rabba og inntatt vannbyen.

Nå samler du resten av folket og beleirer byen og inntar den, for at ikke jeg skal erobre byen og den skal få mitt navn.

David samlet folket og dro til Rabba, kjempet mot byen og inntok den.

Han tok kronen fra hodet til byens konge, den veide en talent gull med edelstener, og den ble satt på Davids hode. Han førte utbyttet fra byen i store mengder.

Han førte folket ut derfra og satte dem til arbeid med sager, jernhakker og økser, og satte dem til teglverk. Slik gjorde han med alle ammonittenes byer. Så vendte David og hele folket tilbake til Jerusalem.