I menigheten i Antiokia var det noen profeter og lærere, som Barnabas og Simeon, kalt Niger, Lucius fra Kyréne og Manaen som var vokst opp sammen med fjerdingsfyrsten Herodes, og Saul.

Mens de tjente Herren og fastet, sa Den Hellige Ånd: «Ta ut Barnabas og Saul for meg til den gjerning jeg har kalt dem til.»

Og da de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem, sendte de dem av sted.

Så dro de altså ut, utsendt av Den Hellige Ånd, og reiste ned til Selevkia, og derfra seilte de til Kypros.

Da de kom til Salamis, forkynte de Guds ord i jødenes synagoger. De hadde også Johannes med seg som hjelper.

Etter at de hadde reist gjennom hele øyen og kommet til Pafos, traff de en trollmann, en falsk profet, en jøde ved navn Barjesus.

Han holdt til hos landshøvdingen Sergius Paulus, en forstandig mann. Denne kalte til seg Barnabas og Saul, fordi han ønsket å høre Guds ord.

Men trollmannen Elymas—for så tolkes navnet hans—stod imot dem, og prøvde å vende landshøvdingen bort fra troen.

Da så Saul, som også heter Paulus, fylt av Den Hellige Ånd, skarpt på ham,

og sa: «Du som er full av all list og ondskap, du djevelens sønn, du fiende av all rettferdighet, vil du aldri holde opp med å forvrenge Herrens rette veier?

Og se nå, Herrens hånd er over deg, og du skal bli blind, uten å se solen for en tid.» Straks falt det over ham skodde og mørke, og han gikk omkring og søkte etter noen som kunne lede ham ved hånden.

Da landshøvdingen så det som skjedde, kom han til tro, undrende over Herrens lære.

Og Paulus og følget hans seilte ut fra Pafos og kom til Perge i Pamfylia. Der forlot Johannes dem og vendte tilbake til Jerusalem.

Men de dro videre fra Perge og kom til Antiokia i Pisidia, der de gikk inn i synagogen på sabbatsdagen og satte seg ned.

Og etter opplesning av loven og profetene sendte synagogeforstanderne bud til dem, og sa: «Brødre, dersom dere har noe trøstens ord til folket, så tal nå!»

Da reiste Paulus seg, gav tegn med hånden og sa: «Israelittiske menn og dere gudfryktige, hør på meg:

Israels folks Gud utvalgte våre fedre og opphøyet folket da de levde som fremmede i Egyptlandet, og med løftet arm førte han dem ut derfra.

I omkring førti år bar han over med dem i ørkenen.

Og etter at han hadde utryddet sju folkeslag i Kanaans land, fordelte han landet blant dem ved lodd.

Etter dette gav han dem dommere i omtrent fire hundre og femti år, fram til profeten Samuel.

Deretter ba de om en konge, og Gud gav dem Saul, sønn av Kis, en mann av Benjamins stamme, i førti år.

Da han hadde avsatt ham, innsatte han for dem David til konge. Ham gav han også det vitnesbyrd: «Jeg har funnet David, Isais sønn, en mann etter mitt hjerte, som skal utføre hele min vilje.»

Av denne manns æt har Gud ifølge sitt løfte oppreist en frelser for Israel, Jesus.

Forut for hans komme hadde Johannes allerede forkynt omvendelsesdåp for hele Israels folk.

Og da Johannes fullførte sitt kall, sa han: «Hvem tror dere at jeg er? Jeg er ikke ham. Men se, det kommer en etter meg, og jeg er ikke en gang verdig til å løse sandalene på hans føtter.»

Brødre, etterkommere av Abrahams slekt, og dere som frykter Gud, det er dere budskapet om denne frelsen er sendt til.

For de som bor i Jerusalem og deres ledere kjente ham ikke igjen. De forstod heller ikke profetenes røster som leses hver sabbat, men oppfylte dem likevel da de dømte ham.

Selv om de ikke fant noen grunn til dødsdom, ba de Pilatus om å la ham bli drept.

Og da de hadde fullført alt det som var skrevet om ham, tok de ham ned fra treet og la ham i en grav.

Men Gud reiste ham opp fra de døde.

I flere dager viste han seg for dem som hadde fulgt med ham fra Galilea opp til Jerusalem, og de er nå hans vitner for folket.

Vi forkynner dere det gode budskapet om løftet som ble gitt til fedrene,

som Gud har oppfylt for oss, deres barn, ved å oppreise Jesus, slik det er skrevet i den andre salmen: «Du er min Sønn, jeg har født deg i dag.»

Og om at han oppreiste ham fra de døde og ikke mer skulle gå til grunne, har han sagt: «Jeg vil gi dere Davids pålitelige nåde.»

Derfor sier han også i en annen salme: «Du skal ikke la din Hellige se forråtnelse.»

For da David hadde tjent sin samtid etter Guds vilje, sovnet han inn, ble samlet til sine fedre og så forråtnelse.

Men han som Gud har oppreist, så ikke forråtnelse.

Derfor skal dere vite, brødre, at gjennom denne mannen forkynnes tilgivelse for synder til dere.

Og ved ham blir alle som tror rettferdiggjort fra alt det som dere ikke kunne bli rettferdiggjort fra ved Moseloven.

Vokt dere derfor, så ikke det som er sagt i profetene skal komme over dere:

'Se, dere foraktere, vær forundret og gå til grunne, for jeg utfører en gjerning i deres dager, en gjerning dere ikke vil tro, selv om noen forteller dere om den.'

Da jødene gikk ut av synagogen, ba hedningene om at disse ordene også måtte bli forkynt for dem neste sabbat.

Da forsamlingen ble oppløst, fulgte mange av jødene og de fromme proselyttene etter Paulus og Barnabas, som oppfordret dem til å fortsette i Guds nåde.

Den neste sabbaten kom nesten hele byen sammen for å høre Guds ord.

Men da jødene så folkemengden, ble de fylt av misunnelse og talte imot det som ble sagt av Paulus, både motsa og spottet ham.

Da talte Paulus og Barnabas frimodig og sa: Det var nødvendig at Guds ord først ble talt til dere, men siden dere avviser det og bedømmer dere selv uverdige til evig liv, se, vi vender oss til hedningene.

For slik har Herren befalt oss: 'Jeg har satt deg til å være et lys for hedningene, for at du skal være til frelse til jordens ende.'

Da hedningene hørte dette, ble de glade og æret Herrens ord, og så mange som var bestemt til evig liv, kom til tro.

Herrens ord ble spredt over hele området.

Men jødene hisset opp de fromme og respekterte kvinner og byens ledende menn, og startet forfølgelse mot Paulus og Barnabas og drev dem ut av sitt område.

Men de ristet støvet av føttene mot dem og dro videre til Ikonium.

Og disiplene ble fylt med glede og med Den Hellige Ånd.