Da det var bestemt at vi skulle seile til Italia, overga de Paulus og noen andre fanger til en mann ved navn Julius, en høvedsmann fra den keiserlige avdelingen.

Vi gikk da om bord i et skip fra Adramyttium, og skulle seile langs kystene av Asia. Aristarkus, en makedonier fra Tessalonika, var med oss.

Dagen etter anløp vi Sidon, og Julius behandlet Paulus vennlig og lot ham besøke sine venner for å motta deres omsorg.

Da vi dro videre derfra, seilte vi i le av Kypros, siden vinden var imot oss.

Etter å ha seilt over havet utenfor Kilikia og Pamfylia kom vi til Myra, en by i Lykia.

Der fant høvedsmannen et skip fra Alexandria som skulle til Italia, og han førte oss om bord.

Vi seilte langsomt i mange dager og kom med nød og neppe fram imot Knidos, men vinden hindret oss. Da seilte vi i le av Kreta, utenfor Salmone.

Deretter seilte vi så vidt forbi og kom til et sted som kalles Gode Havner, nær byen Lasea.

Da nå lang tid var gått, og seilasen var blitt farlig fordi den store fastedagen allerede var omme, formante Paulus dem,

og sa til dem: «Menn, jeg ser at denne reisen vil føre til skade og stort tap, ikke bare for last og skip, men også for våre liv.»

Men høvedsmannen stolte mer på kapteinen og skipets eier enn på det Paulus sa.

Og fordi havnen ikke var egnet til vinteropphold, rådet flertallet til å seile videre derfra, om mulig å nå Føniks for å overvintre der, en havn på Kreta som åpner seg mot sørvest og nordvest.

Da det begynte å blåse en svak sønnavind, trodde de at deres hensikt nå var oppnådd. De lettet anker og seilte nær langs Kretas kyst.

Men ikke lenge etter kom en voldsom stormvind, som kalles Euraklydon.

Da skipet ble fanget av vinden og ikke kunne holde opp mot den, lot vi oss drive.

Vi kom i le av en liten øy som heter Klauda, og med stort strev fikk vi kontroll over livbåten.

Etter å ha løftet den opp, satte de inn nødutstyr for å surre omkring skipet, og av frykt for å drive på Syrtegrunnene, senket de seilene og lot seg drive.

Vi ble kraftig kastet omkring av stormen, og dagen etter begynte de å lette skipet for last.

Den tredje dagen kastet vi skipets utstyr over bord med egne hender.

Da det i mange dager verken viste seg sol eller stjerner, og stormen raste voldsomt over oss, svant til slutt alt håp om redning.

Etter lang tid uten mat, trådte Paulus fram midt blant dem og sa: «Menn, dere burde ha lyttet til meg og ikke seilt bort fra Kreta. Da ville dere ha sluppet denne skade og tap.

Men nå ber jeg dere å være ved godt mot; ingen av dere skal miste livet, men skipet går tapt.

I natt stod det hos meg en engel fra den Gud som jeg tilhører og tjener,

og han sa: 'Vær ikke redd, Paulus! Du skal framstilles for keiseren, og se, Gud har gitt deg alle dem som seiler med deg.'

Vær derfor ved godt mot, menn! For jeg har tro på Gud at det vil bli slik som han har sagt meg.

Men vi må strande på en eller annen øy.»

Da den fjortende natten kom, mens vi ble drevet omkring på Adriaterhavet, merket sjøfolkene omkring midnatt at de nærmet seg land.

De loddet dybden og fant tjue favner. Litt lenger frem loddet de igjen, og fant femten favner.

Da ble de redde for at skipet skulle støte på undervannsskjær, og kastet fire ankere ut fra akterstavnen og lengtet etter at det skulle bli dag.

Sjømennene prøvde å flykte fra skipet. De firte livbåten ned i sjøen og lot som om de ville legge ut ankere fra baugen.

Men Paulus sa til høvedsmannen og soldatene: «Hvis ikke disse mennene blir om bord på skipet, kan dere ikke bli reddet.»

Da kappet soldatene tauene på livbåten og lot den drive av.

Mens det nærmet seg dag, ba Paulus dem alle om å ta mat: «I dag er det den fjortende dagen dere har vært i uvisshet og uten mat, uten å ha fått i dere noe.

Derfor ber jeg dere nå: Spis litt mat, for deres helse skyld. For det skal ikke gå et hår fra hodet på noen av dere.»

Da han hadde sagt dette, tok han brød, takket Gud mens alle så på, brøt det og begynte å spise.

Da ble de alle oppmuntret og tok selv også mat.

I alt var vi to hundre og syttiseks personer om bord.

Da de hadde spist seg mette, kastet de hvetelasten i sjøen for å lette skipet.

Da dagen brøt fram, kjente de ikke igjen landet, men de så en bukt med en strand og bestemte seg for å prøve å drive skipet inn dit.

De kappet ankrene og lot dem ligge i sjøen, løsnet samtidig styreårene og satte forseilet mot vinden, og holdt kursen mot stranden.

Men de støtte på en revle, og skipet grunnstøtte der hvor to havstrømmer møtes. Baugdelen satte seg fast og stod urokkelig, mens akterskipet ble slått i stykker av bølgenes kraft.

Soldatene tenkte da på å drepe fangene, slik at ingen kunne svømme bort og unnslippe.

Men høvedsmannen ville redde Paulus og hindret dem i deres plan. Han ga ordre om at de som kunne svømme, skulle kaste seg først uti og komme seg til land.

Resten skulle følge etter på planker og vrakrester fra skipet. På denne måten kom alle seg trygt i land.