Men en mann ved navn Ananias solgte sammen med sin kone Saffira en eiendom,

og holdt tilbake noe av pengene med sin kones viten. Han kom med en viss del og la det ved apostlenes føtter.

Men Peter sa: «Ananias, hvorfor har Satan fylt hjertet ditt slik at du lyver for Den Hellige Ånd og holder tilbake noe av betalingen for jorden?

Var den ikke din egen så lenge du eide den? Og etter at den var solgt, hadde du da ikke full rettighet over pengene? Hvorfor fikk du deg til å gjøre dette i hjertet ditt? Du har ikke løyet for mennesker, men for Gud.»

Da Ananias hørte disse ordene, falt han om og døde. Og stor frykt kom over alle som hørte om dette.

De unge mennene reiste seg, svøpte ham inn, bar ham ut og begravde ham.

Omtrent tre timer senere kom hans kone inn uten å vite hva som hadde hendt.

Peter spurte henne: «Si meg, solgte dere jorden for så og så mye?» Hun svarte: «Ja, for så mye.»

Da sa Peter til henne: «Hvordan kunne dere bli enige om å sette Herrens Ånd på prøve? Se, føttene til dem som har begravd din mann står nå ved døren, og de skal bære deg ut også.»

Så falt hun straks ned ved føttene hans og døde, og da de unge mennene kom inn, fant de henne død. De bar henne ut og begravde henne ved siden av mannen hennes.

Stor frykt kom så over hele menigheten og alle som hørte om dette.

Ved apostlenes hender ble mange tegn og under gjort blant folket. Og de holdt alle enstemmig sammen i Salomos buegang.

Av de andre våget ingen å slutte seg til dem, men folket hadde stor respekt for dem.

Og stadig flere troende, i stort antall menn og kvinner, ble lagt til Herren.

De bar til og med ut syke i gatene, og la dem på senger og bårer, slik at i det minste skyggen av Peter kunne falle på noen av dem når han gikk forbi.

Folkemengder fra byene rundt Jerusalem strømmet også sammen og hadde med seg syke og de som ble plaget av urene ånder, og alle ble helbredet.

Da reiste ypperstepresten seg sammen med alle som var med ham (nemlig Saddukeernes sekt), fylt av sjalusi,

la hånd på apostlene og satte dem i det offentlige fengselet.

Men om natten åpnet Herrens engel fengselsdørene, førte dem ut og sa:

«Gå, still dere fram i tempelet, og tal til folket alle ord om dette livet.»

Da de hørte dette, gikk de tidlig om morgenen inn i tempelet og underviste. Men ypperstepresten og hans følge kalte sammen Rådet og hele Israels eldsteråd, og sendte bud til fengselet for å hente apostlene.

Men da vaktene kom og ikke fant dem i fengselet, vendte de tilbake og meldte:

«Vi fant fengselet forsvarlig lukket, og vaktene som sto ved dørene, men da vi åpnet, fant vi ingen der inne.»

Da ypperstepresten, tempelkommandanten og overprestene hørte dette, ble de usikre på hvordan dette skulle ende.

Så kom en og meldte dem: «Se, mennene dere satte i fengsel, står i tempelet og underviser folket.»

Da gikk tempelkommandanten med vaktene bort og hentet dem, men uten voldsbruk, for de fryktet at folket skulle steine dem.

Da de hadde hentet dem, stilte de dem foran Rådet, og ypperstepresten forhørte dem:

«Vi befalte dere strengt at dere ikke skulle undervise i dette navnet; likevel har dere fylt Jerusalem med læren deres og vil legge ansvaret for denne mannens blod på oss.»

Da svarte Peter og de andre apostlene: «En skal adlyde Gud mer enn mennesker.»

Våre fedres Gud reiste opp Jesus, som dere drepte ved å henge ham på et tre.

Ham har Gud opphøyet ved sin høyre hånd til å være fyrste og frelser, for å gi Israel omvendelse og syndenes forlatelse.

Vi er hans vitner om alt dette, og det er også Den Hellige Ånd, som Gud har gitt dem som adlyder ham.»

Da de hørte dette, ble de rasende og planla å rydde dem av veien.

Men en fariseer ved navn Gamaliel, en lovlærd som hele folket hadde stor respekt for, reiste seg opp i Rådet og sa at apostlene skulle føres ut en liten stund.

Deretter sa han til dem: «Israelittiske menn, pass på hva dere er i ferd med å gjøre med disse mennene.

For en stund siden sto Teudas frem og hevdet seg å være noe, og omtrent fire hundre mann sluttet seg til ham. Han ble drept, og alle som fulgte ham, ble spredt og oppløst.

Etter dette sto Judas fra Galilea fram i skatteinnkrevingens dager og fikk folket med seg, men også han gikk under, og alle hans tilhengere ble spredt.

Derfor sier jeg dere nå: Hold dere borte fra disse mennene, la dem være. For dersom dette rådet eller denne gjerningen er av mennesker, blir det ikke til noe.

Men er det fra Gud, vil dere ikke kunne stoppe dem; pass opp at dere ikke viser dere å kjempe mot Gud.»

De lyttet til ham, tilkalte apostlene, lot dem piske, forbød dem å tale i Jesu navn og slapp dem fri.

Apostlene gikk så fra Rådet, glade fordi de var funnet verdige til å lide vanære for Jesu navns skyld.

Hver dag underviste de i tempelet og hjemme i husene, og holdt ikke opp med å forkynne at Jesus er Kristus.