Det er et onde jeg har sett under solen, og det er vanlig blant menneskene:

En mann som Gud har gitt rikdom, formue og ære, så han ikke mangler noe av det hans sjel begjærer, men Gud gir ham ikke makt til å nyte det. En fremmed nyter det i stedet; dette er tomhet, og en ond sykdom.

Om en mann får hundre barn og lever mange år, så dagene av hans liv er mange, men hans sjel ikke fylles med det gode, og han til og med ikke får en begravelse, da sier jeg at en dødfødt er bedre enn han.

For den kommer i tomhet og går bort i mørke, og dens navn er dekket av mørke.

Den har heller ikke sett solen, eller kjent noe; den har mer hvile enn den andre.

Ja, selv om han lever to tusen år, men ikke ser noe godt, går ikke alle til samme sted?

All menneskets strev er for munnen, likevel fylles ikke appetitten.

Hva har den kloke mer enn dåren? Hva har den fattige som vet å oppføre seg blant de levende?

Bedre er det å se med øynene enn å la ønsket vandre; også dette er tomhet og jag etter vind.

Det som har vært, er allerede blitt kalt ved navn, og det er kjent at det er mennesket. Han kan heller ikke strides med den som er mektigere enn han.

Når det er mange ting som øker tomheten, hva har mennesket igjen for det?

For hvem vet hva som er godt for mennesket i dette livet, gjennom alle dagene av hans tomme liv som han tilbringer som en skygge? For hvem kan fortelle et menneske hva som vil skje etter ham under solen?