I den tolvte måneden, altså måneden Adar, på den trettende dagen i måneden, da kongens befaling og påbud skulle settes i verk, håpet jødenes fiender å få makt over dem. Men det ble snudd omvendt, og jødene fikk makt over dem som hatet dem.

Jødene samlet seg i sine byer over hele kong Ahasverus’ provinser for å ta seg av dem som søkte å skade dem. Ingen kunne stå imot dem; for frykten for dem falt over alle folk.

Alle lederne i provinsene og stattholderne, de andre myndighetspersonene og kongens embetsmenn hjalp jødene, på grunn av frykt for Mordekai.

Mordekai hadde oppnådd stor innflytelse i kongens hus, og ryktet om ham spredte seg gjennom alle provinsene. For Mordekai ble stadig mektigere.

Så slo jødene alle sine fiender med sverdslag, drap og ødeleggelse, og de gjorde som de ville med dem som hatet dem.

I borgbyen Susa drepte og ødela jødene fem hundre menn.

Blant dem var Parshandata, Dalfon og Aspata,

Porata, Adalia og Aridata,

Parmashta, Arisai, Aridai og Vajezata,

de ti sønnene til Haman, sønn av Hamedata, jødenes fiende. Men de rørte ikke byttet.

Den dagen ble antallet av de drepte i Susa rapportert til kongen.

Kongen sa til dronning Ester: «Jødene har drept og ødelagt fem hundre menn i borgbyen Susa, pluss Hamans ti sønner. Hva har de gjort i de andre provinsene? Hva er din bønn nå? Den skal bli oppfylt. Har du noen annen forespørsel? Den skal også bli innvilget.»

Ester svarte: «Hvis det behager kongen, la også jødene i Susa få lov til å gjøre det samme i morgen i henhold til dagens dekret. La Hamans ti sønner bli hengt på galgen.»

Kongen befalte at det skulle gjøres. Påbudet ble kunngjort i Susa, og de hengte Hamans ti sønner.

Jødene i Susa samlet seg også på den fjortende dagen i måneden Adar og drepte tre hundre menn i Susa, men de tok ikke byttet.

Resten av jødene som var i kongens provinser, samlet seg for å beskytte sine liv og fikk ro fra sine fiender. De drepte syttifemtusen av sine motstandere, men de tok ikke byttet.

På den trettende dagen i måneden Adar, og på den fjortende dagen i samme måned, hvilte de og gjorde den til en dag med fest og glede.

Men jødene i Susa samlet seg på den trettende og fjortende dagen, og på den femtende dagen hvilte de og feiret med fest og glede.

Derfor feirer jødene som bor i landsbyer, de som bor i ubevoktede byer, den fjortende dagen i måneden Adar som en gledens og festens dag, en dag til å sende gaver til hverandre.

Mordekai skrev ned disse hendelsene og sendte brev til alle jødene i alle kong Ahasverus’ provinser, både nær og fjern,

for å fastsette at de skulle feire den fjortende og femtende dagen i måneden Adar hvert år,

som dagene da jødene fikk hvile fra sine fiender, og måneden som var blitt snudd for dem fra sorg til glede, fra klage til fest. De skulle gjøre disse dagene til dager med fest og glede, sending av gaver til hverandre og gaver til de fattige.

Jødene forpliktet seg til å feire slik de hadde begynt, og som Mordekai hadde skrevet til dem.

Fordi Haman, sønn av Hamedata, agagitten, jødenes fiende, hadde planlagt å ødelegge dem, og hadde kastet pur, som betyr lodd, for å tilintetgjøre dem.

Men da Ester kom frem for kongen, befalte han ved brev at Hamans onde plan som han hadde utpønsket mot jødene skulle falle tilbake på ham selv, og at han og hans sønner skulle henges.

Derfor kalte de disse dagene Purim etter navnet Pur. På grunn av ordene i dette brevet, og det de selv hadde opplevd, og det som hadde blitt dem fortalt,

forpliktet jødene seg, for seg selv og sine etterkommere og alle som slutter seg til dem, at de uten avbrudd skulle feire disse to dagene slik det var skrevet og på den bestemte tiden hvert år.

Disse dagene skulle huskes og feires gjennom hver generasjon, i hver familie, i hver provins og i hver by. Disse Purim-dagene skulle ikke opphøre blant jødene, og minnet om dem skulle ikke slettes blant deres etterkommere.

Så skrev dronning Ester, Abihails datter, og Mordekai jøden, med full myndighet for å bekrefte dette andre Purim-brevet.

Han sendte brev til alle jødene i de hundre og tjuesju provinsene i kong Ahasverus’ rike, med ord om fred og sannhet,

for å bekrefte disse Purim-dagene på deres fastsatte tider, slik Mordekai jøden og dronning Ester hadde pålagt dem, og slik de hadde fastsatt for seg selv og sine etterkommere hva angår fastene og deres sørgedager.

Esters befaling bekreftet disse Purim-bestemmelsene, og det ble nedskrevet i en bok.