Og han befalte sin husholder og sa: Fyll mennenes sekker med korn, så mye de kan bære, og legg hver manns penger i munningen av sekken deres.

Og legg min kopp, sølvkoppen, i munningen av den yngstes sekk, sammen med pengene for kornet hans. Og han gjorde som Josef hadde sagt.

Da det ble morgen, ble mennene sendt av sted, de og eslene deres.

Og da de hadde forlatt byen, men ennå ikke var kommet langt, sa Josef til sin husholder: Reis deg, følg etter mennene. Og når du tar dem igjen, si til dem: Hvorfor har dere gjengjeldt godt med ondt?

Er det ikke denne koppen min herre drikker av og bruker til å tyde varsler? Dere har gjort ondt med å gjøre dette.

Og han tok dem igjen og talte til dem disse samme ordene.

Og de sa til ham: Hvorfor sier min herre slike ord? Gud forby at dine tjenere skulle gjøre noe slikt:

Se, pengene som vi fant i sekkens munn, tok vi med tilbake til deg fra Kanaans land. Hvordan skulle vi da stjele sølv eller gull fra din herres hus?

Den som det blir funnet hos blant dine tjenere, la ham dø, og vi andre vil være din herres slaver.

Og han sa: La det bli som dere sier; den som koppen blir funnet hos, skal være min slave, men dere andre skal være skyldfri.

Så skyndte de seg å ta ned hver sin sekk til jorden og åpnet hver sin sekk.

Og han lette, begynte med den eldste og sluttet med den yngste, og koppen ble funnet i Benjamins sekk.

Da rev de klærne sine, lastet hvert sitt esel og vendte tilbake til byen.

Og Juda og brødrene hans kom til Josefs hus, hvor han ennå var, og de falt til jorden foran ham.

Og Josef sa til dem: Hva er det dere har gjort? Vet dere ikke at en mann som jeg kan tyde varsler?

Og Juda sa: Hva skal vi si til min herre? Hva skal vi tale? Eller hvordan kan vi rettferdiggjøre oss? Gud har funnet ut din tjeners misgjerning: Se, vi er din herres tjenere, både vi og han som koppen ble funnet hos.

Og han sa: Gud forby at jeg skulle gjøre dette! Den mannen som koppen ble funnet hos, skal være min slave; men dere andre, dra opp i fred til deres far.

Da nærmet Juda seg ham og sa: Å, min herre, la din tjener få tale et ord i min herres ører, og la ikke din vrede brenne mot din tjener, for du er som farao.

Min herre spurte sine tjenere og sa: Har dere en far eller en bror?

Og vi sa til min herre: Vi har en gammel far, og en liten gutt som er født i hans alderdom, og hans bror er død, og han alene er igjen av sin mor, og hans far elsker ham.

Og du sa til dine tjenere: Bring ham ned til meg, så jeg kan se ham.

Og vi sa til min herre: Gutten kan ikke forlate sin far, for hvis han forlater sin far, vil han dø.

Og du sa til dine tjenere: Uten at deres yngste bror kommer hit ned, skal dere ikke se mitt ansikt igjen.

Og det skjedde da vi kom opp til din tjener, vår far, at vi fortalte ham hva min herre hadde sagt.

Og vår far sa: Gå tilbake, og kjøp litt mat til oss.

Og vi sa: Vi kan ikke dra ned; bare hvis vår yngste bror er med oss, kan vi dra ned, for vi kan ikke se mannens ansikt uten at vår yngste bror er med oss.

Og din tjener, min far, sa til oss: Dere vet at min kone fødte meg to sønner.

Og den ene gikk fra meg, og jeg sa: Sikkert har han blitt revet i stykker; og jeg har ikke sett ham siden.

Og hvis dere også tar denne fra meg, og det skjer en ulykke med ham, vil dere føre mitt grå hår med sorg ned i graven.

Og nå, når jeg kommer tilbake til din tjener, min far, og gutten ikke er med oss, siden hans liv er uløselig knyttet til guttens liv,

vil det skje at når han ser at gutten ikke er med oss, vil han dø, og dine tjenere vil føre din tjeners, vår fars, grå hår med sorg ned i graven.

For din tjener ble hos min far som en garantist for gutten, og sa: Hvis jeg ikke bringer ham til deg, skal jeg bære skylden foran min far for alltid.

La derfor nå din tjener bli igjen i stedet for gutten som en slave hos min herre, og la gutten dra opp med sine brødre.

For hvordan skal jeg dra opp til min far uten gutten med meg, for ikke å måtte se den ulykke som vil ramme min far?