Nå hadde også den første pakt forskrifter om gudstjeneste og et jordisk helligdomstelt.

For et tabernakel ble bygget: det første rommet, der lysestaken sto, og bordet og skuebrødene; dette kalles det hellige.

Bak det andre forhenget lå tabernakelets rom, som kalles Det Aller Helligste,

som hadde det gyldne røkelsesalteret og paktens ark, fullstendig dekket med gull; i den lå en gullkrukke med manna, Arons stav som hadde blomstret, og paktens tavler.

Over den var herlighetens kjeruber, som skygget over nådestolen; men dette kan vi nå ikke tale nærmere om.

Etter at alt dette var ordnet slik, gikk prestene stadig inn i det første teltrommet og utførte gudstjenesten.

Men inn i det andre gikk bare øverstepresten én gang i året, aldri uten blod, som han ofret for seg selv og for folkets synder.

Dette viste Den Hellige Ånd, nemlig at veien inn i Det Aller Helligste ikke ennå var åpenbart så lenge det første teltet ennå sto.

Dette var et bilde på den nåværende tiden, da det blir ofret både gaver og ofre som ikke kunne gjøre den som tjenestegjorde fullkommen med hensyn til samvittigheten.

Disse besto bare i regler om mat og drikke, forskjellige renselser og ytre seremonier som var pålagt dem frem til reformasjonens tid.

Men Kristus kom som øversteprest for de gode goder som skulle komme, gjennom et større og mer fullkomment tabernakel som ikke er laget med hender, det vil si, som ikke hører denne skapte verden til.

Han gikk ikke inn med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod, én gang for alle, inn i det hellige sted og fant en evig forløsning for oss.

For hvis blodet fra okser og bukker, og asken av en kvige når den blir stenket på det urene, helliger og renser kroppen utvendig,

hvor mye mer skal da Kristi blod, han som ved den evige Ånd har båret seg selv frem som et lyteløst offer for Gud, rense samvittigheten deres fra døde gjerninger, så dere kan tjene den levende Gud!

Derfor er Kristus mellommann for den nye pakt, slik at de som er kalt, kan få evig arv slik det er lovet, fordi en død har funnet sted til forløsning fra overtredelsene under den første pakten.

For der hvor det finnes et testamente, er det nødvendig at den som opprettet det, dør.

For et testamente blir først gyldig etter vedkommendes død. Det får ingen gyldighet så lenge den som opprettet det, fortsatt lever.

Derfor ble heller ikke den første pakt innviet uten blod.

For etter at Moses hadde forkynt hvert bud i loven for hele folket, tok han blod fra kalver og geiter, sammen med vann, skarlagenrødt ull og isop, og stenket både selve boken og hele folket

og sa: «Dette er blodet til pakten som Gud har befalt dere.»

På samme måte stenket han med blod både teltet og alle redskapene som ble brukt i gudstjenesten.

Ja, etter loven blir nesten alt renset med blod, og uten at blod blir utgytt, finnes det ikke tilgivelse.

Det var derfor nødvendig at de jordiske bildene av de himmelske tingene ble renset på denne måten, men de himmelske tingene selv med bedre ofre enn disse.

For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som er laget med menneskehender og som er en etterligning av den sanne, men han gikk inn i selve himmelen for nå å tre frem for Guds ansikt på våre vegne.

Heller ikke er det slik at han må ofre seg selv mange ganger, slik øverstepresten hvert år går inn i det hellige med blod som ikke er hans eget.

For da måtte han ha lidd mange ganger siden verden ble grunnlagt. Men nå har han åpenbart seg én gang, ved tidsaldrenes ende, for å gjøre ende på synden ved å ofre seg selv.

Og slik som det er bestemt for menneskene at de skal dø én gang, og deretter dømmes,

slik ble Kristus ofret én gang for å bære mange menneskers synder, og han skal for annen gang åpenbare seg, ikke for syndens skyld, men for dem som venter på ham til frelse.